Aktuelle forestillinger

Amie Mbye fra Furuset i Oslo skulle egentlig bli profesjonell håndballspiller. Men etter en dansetrening med noen venner på den lokale ungdomsklubben på Lambertseter var hun overbevist om at det var dansen som sto hennes hjerte nærmest. Siden har hun gått «all in», og bak seg har hun både åtte år i Tabanka Dance Ensemble og en bachelor fra Høyskolen for Dansekunst, og jobber nå som skapende og utøvende dansekunstner i både egne og andres prosjekter. For tiden bor og virker hun i Oslo og Paris, og jobber i periodevis i Senegal, Spania og Sverige. Amie Mbye er intervjuet av Anne Golberg Stavn, for Danseinformasjonen.

amie blogg 2 01
Foto: Anne Golberg Stavn

Gratulerer så mye med rollen som Dansens Dager-ambassadør 2021!
Hva tenker du om det?
Jeg er utrolig smigret over å ha blitt utnevnt som årets Dansens Dager-ambassadør og er ekstra motivert til å sørge for at vi får en så trygg og fin feiring som overhodet mulig – Stay tuned!! Jeg tenker også at det kan bety mye for barn og ungdom å se at en med norsk-afrikansk bakgrunn som meg blir utnevnt til ambassadør.

Dine prosjekter rommer ofte både de sosiale, aktivistiske og kunstneriske aspektene ved dansen. Kan du si noe om din motivasjon for å arbeide på denne måten?
Jeg er opptatt av å skape trygge rom hvor melaninrike unge dansekunstnere kan ha åpne samtaler og møtes, danse og ha det gøy. Et rom hvor de kan være seg selv, og ikke måtte begrense seg selv eller prøve å passe inn i et undertrykkende system. Med utgangspunkt i dette startet jeg kunstkollektivet, nettverket og plattformen B16, «Bydel 16». Gruppen jobber prosjektbasert og har som mål å eksistere som et kunstnerisk kollektiv hvor unge, svarte, kvinnelige dansekunstnere kan møtes og motivere hverandre. Det er ikke et kompani, mer et støtteapparat. Navnet kommer av at det er 15 bydeler i Oslo, så B16 handler om å skape en ny og viktig plattform hvor vi kan møtes og bestemme reglene – vår egen bydel. Som liten vokste jeg opp med få svarte kvinnelige dansekunstnere å se opp til. Dette vil jeg gjøre noe med, og slik ble B16 til.

Dette året har vært veldig tøft på mange måter, spesielt etter hendelsen i USA med George Floyd. Det har jo ikke bare vært dette året, men så lenge vi kan huske, egentlig. Bare det å se effekten av det som har skjedd, antallet demonstrasjoner som ble gjennomført og hvor mye informasjon om svart kultur og dans som kom ut – tematikker som vi dealer med hver dag, ikke sant. Parallelt med en global pandemi har det siste året vært uten like. Jeg kjente virkelig på… – jeg satt i stua i Paris og tenkte, jeg må gjøre noe, vi må samles og snakke sammen, jeg føler at vi må skape et trygt rom hvor vi kan ha åpne samtaler og møtes og danse, kose oss og ha det gøy. Og det bestemte jeg meg for å ta tak i med en gang jeg kom tilbake til Oslo. Jeg kjente på et behov og visste at mange unge, melaninrike dansekunstnere kjente på det samme. Prosjektet har jeg startet på frivillig basis.

Jeg tenker det er viktig at vi skjønner at denne hendelsen dessverre ikke er den første, og at dette har skjedd i flere århundrer. Systematisk rasisme eksisterer ikke bare i USA, men også i Norge og det tror jeg flere nå enn før har innsett. Det er fint å se at det har åpnet opp for mer dialog om tematikker rundt Black Lives Matter, og at dialogen blir holdt av mennesker som representerer og opplever tematikken det blir snakket om. Jeg har tro på at vi kan gjøre en forskjell! Veien videre tenker jeg er viktig å bruke for å utdanne oss selv. All informasjon finnes der ute!

Ellers skal jeg i samarbeid med Rom for Dans sette i gang et helt nytt og spennende prosjekt hvor vi gir tre utvalgte ungdomsklubber muligheten til å huse et helt nytt tilbud hvor ungdom får lære om og skape dansekunst. Prosjektet skal ende i en forestilling for, av og med ungdommene. Forestillingene utvikles i samarbeid mellom meg som koreograf og ungdommene, og det er deres eget uttrykk som står i fokus.

B16 Foto Freddy Milanya01
B16. Foto: Freddy Milanya

Du er både skaper og utøver i egne prosjekter og jobber ofte i samarbeid med andre kunstnere og på tvers av ulike kunstformer. Kan du fortelle litt mer om det?
I det siste har jeg jobbet med filmprosjektet Surface. Det ble til ved at jeg etter endt utdanning dro til Senegal på jobbreise. Et land jeg reiste til for første gang mens jeg var student ved Høyskolen for Dansekunst og hvor jeg deltok i et utvekslingsprogram på Ecole Des Sables – en av de mest etablerte kunstskolene på det Afrikanske kontinentet. Jeg snakket språket og forelsket meg i kulturen og dansekunsten der. I Senegal satte jeg opp workshop for unge dansekunstnere i byen Rufisque. Jeg hadde dansesessions med lokale dansere og vi utvekslet ulike praksiser og danseglede med hverandre. I Surface samarbeidet jeg med den kjente filmskaperen og regissøren Modou Anta Diongue samt tre dansekunstnere, en musikkprodusent og en sanger. Det er et kunstnerisk filmprosjekt som inneholder fire kortfilmer. I arbeidet dykker jeg som koreograf inn i min egen kroppslige opplevelse som svart, muslimsk, kvinnelig dansekunstner og navigerer og utforsker kompleksiteten og lagene i de forskjellige rollene jeg bærer som et resultat av å være født i Oslo med røtter fra Gambia og Senegal. Gjennom bevegelse, film og musikk reiser jeg gjennom et landskap med forskjellige scenarioer, i et forsøk på å utforske hva som ligger bak fasaden. Prosjektet ble filmet i Dakar, Senegal 2019 og har blant annet blitt vist under festivalen Africa Moment i Barcelona 2020.

Undervisning på Ecole Des Sables Senegal. Foto AM01
Undervisning på Ecole Des Sables, Senegal. Foto: AM

Nå har vi satt i gang arbeidet med et nytt og spennende filmprosjekt, Convo, et tverrfaglig prosjekt som baserer seg på min bacheloroppgave fra Høyskolen for Dansekunst og er en del av en større produksjon. Prosjektet består av en videoserie med tre kortfilmer utøvd av dansekunstner Ibrahima Diouf, samt en fotoutstilling i samarbeid med kunstner Nicole Rafiki. Denne gangen er temaet immigrasjon, hva det vil si å flytte på seg fra sted til sted og hvordan dette kommer til uttrykk i ulike kunstneriske uttrykk. I Convo utforsker vi hva det vil si å leve i en verden hvor vi konstant flytter på oss fra sted til sted, og hvordan et sted kan være med på å forme og påvirke ens identitet. For å løfte opp denne tematikken, deler jeg og utøver Ibrahima Diouf egne historier fra oppveksten gjennom stemmebruk, bevegelse og interaksjon med publikum. Kunstprosjektet er rettet mot et voksent publikum, og vil vises på Montebøllo i Oslo.

Dette er en tematikk som jeg har brukt mye tid til å tenke over, siden jeg selv er et resultat av immigrasjon. I prosjektet har jeg vært så heldig å få med meg ulike kunstnere fra Frankrike og Senegal. Jeg er interessert i å jobbe med kunstnere som har forskjellig type bakgrunn og som er bosatt forskjellige steder – og er det en positive side ved koronapandemien så er det muligheten til å samarbeide på tvers av landegrenser uten å være fysisk sammen.

Jeg ønsket å gå inn i et samarbeid hvor vi kunne bidra til å åpne opp rom og viktige samtaler rundt immigrasjon gjennom kunsten. Dette er spesielt viktig når jeg tar opp tematikker som er tunge og som jeg ikke har kjent selv på kroppen, men som kanskje foreldre eller slektninger har kjent på. Det er fortsatt nært. Jeg kan ikke la være å snakke om disse tematikkene. Jeg har hele tiden et øye mot både Gambia, Senegal og Norge. Det er det som jeg også føler har gitt meg et sterkt utgangspunkt i arbeidet jeg driver med – at jeg har en fot her og en der.

Foto AM1. Fra Mbyes soloforestilling History Repeating på Høyskolen for Dansekunst i 2018 01
Fra Mbyes soloforestilling History Repeating på Høyskolen for Dansekunst i 2018. Foto: AM1.

Og så jobber du i tillegg som utøver i andres prosjekter, hva har du gjort i det siste?
For øyeblikket jobber jeg i forestillingen Landscape av koreografen Ludvig Daae. Det er første gangen jeg jobber i en produksjon i Stockholm. Selv om pandemien er på topp, har jeg det fint og vi er i trygge omgivelser som gjør at vi kan jobbe og fortsette vår kunstneriske prosess.

De siste årene har jeg jobbet med ulike dansekunstnere og koreografer både i Norge og i utlandet. Blant annet Sverige, Frankrike, Spania og Senegal. Det har vært veldig forfriskende å møte andre dansekunstnere og koreografer på tvers av landegrenser og få nye innblikk i ulike praksiser og arbeidsmetoder. Det varierer veldig fra land til land hvilke tematikker som blir satt på agendaen. En interessant observasjon og kompetanse som kommer til nytte i min egen kunstneriske reise.

Nå har vi jo blitt litt kjent deg som den kunstneren du er i dag. Men la oss spole tilbake - hvorfor begynte du å danse?
Jeg vokste opp på Furuset med en far som var tidligere profesjonell fotballspiller og en mor som er sykepleier, i en familie som er veldig glad i musikk. Fra ung alder ble jeg eksponert for mange forskjellige typer musikk. Selv spilte jeg saksofon og var med i et korps i åtte år. Jeg har alltid vært glad i å bevege kroppen, og å ha en aktiv hverdag, som jeg har fra min far. Ved siden av dette har jeg også hatt en interesse for kroppens funksjon og muligheter, som jeg har fra min mor. Jeg synes det er interessant hvordan bevegelse kan være med på å bidra til menneskers livskvalitet.

Men før jeg startet med dans spilte jeg håndball, jeg var en ganske god spiller og hadde en drøm om å bli den første norsk-afrikaneren på det norske landslaget. Min inngang til dansen skjedde samtidig som jeg hadde kommet med på kretslaget i håndball. Jeg hadde noen kompiser som danset i et hiphop-crew: Nameless. De inviterte meg til en åpen trening, og jeg elsket det. Dagen etterpå dro jeg på kretstrening med håndballaget, og slutta på dagen. Så dro jeg rett på trening med Nameless. Hiphop var det første jeg startet med. Kjærligheten for dansen vokste, og jeg valgte å gå fullt inn for dansen etter en verdensturné med Nico & Vinz hvor vi varmet opp for artisten Usher.  Samme tidsperiode dro jeg på audition i Tabanka Dance Ensemble, kom med i kompaniet og ble der i åtte år. I løpet av disse årene spesialiserte jeg meg på Talawa-teknikk, og ble trent i afrikansk-estetisk samtidsdans. Det jeg fant interessant med å være en del av Tabanka var arbeidet mot rasisme og danseteknikken Talawa, hvor vi fikk gått i dybden av egen forståelse av kropp, og bruken av kroppen, noe jeg husker som veldig komplekst. Det åpnet opp en helt ny verden for meg. Parallelt med dansen stod det sosiale arbeidet med ungdom i fokus. Dette var med på å styrke min interesse for community arbeid med barn og ungdom. Jeg fikk meg jobb i barnevernet, på asylmottak og holdt det gående med å undervise i dans. Dansegleden vokste. Tabanka var et viktig startsted for meg, men etter åtte år hadde jeg behov for å finne ut hva som var viktig for meg og min kunst. Jeg er en person som har behov for å kaste meg inn i noe nytt når jeg kjenner at jeg har vært for lenge i noe, og jeg merket at jeg var veldig safe.

Så jeg søkte på Høyskolen for Dansekunst (HFDK), hvor jeg tok en bachelorgrad i dansekunst og koreografisk tenking for å øke min kompetanse rundt koreografi og scenekunst. Selv om jeg hadde lest om skolen så tror jeg ikke at jeg skjønte helt hva det gikk ut på før jeg faktisk kom dit. Gjennom Tabanka hadde jeg blitt eksponert for forskjellige typer kunst, men jeg hadde ikke satt meg så veldig inn i samtidsdans. Det var et helt nytt møte med kunst, og mye var ukjent for meg. Jeg tror det også har litt med bakgrunnen min å gjøre, jeg har vokst opp på Furuset, samtidsdans var ikke noe jeg hadde noe kjennskap til. Jeg hadde mange spørsmål. Men jeg fortsatte og være åpen og lære og studere på egen hånd. Og jo mer tid som gikk, desto større forståelse fikk jeg for hva samtidsdans er og hva det kan være.

HFDK ble et viktig vendepunkt i min kunstneriske karriere. En ting jeg satte veldig pris på var skolens fokus på å ta inn ulike dansestudenter med ulike type dansebakgrunn. Jeg har en annen type dansebakgrunn enn majoriteten av dansekunstnere her i Norge, og hadde verken behov eller ønske om å se ut som andre eller passe inn i en boks. Jeg har heller sett på min bakgrunn som en styrke, og fokusert på å videreutvikle det jeg allerede sitter inne med. Så min tilnærming til studiene ble å gå inn i alt med et åpent sinn, og gjøre et etterarbeid hjemme. Jeg håper dette kan motivere barn og ungdom med en annen dansebakgrunn enn majoriteten her til lands til å kjøre på med dansen hvis man vil det, og ikke tenke at man må passe inn i en boks for å jobbe med dansekunst.

I dag er jeg opptatt av å jobbe nyskapende og bygge videre på den erfaringen jeg sitter på som skapende dansekunstner. Som utøver er jeg opptatt av å ta del i prosjekter jeg finner spennende, og som tør å utfordre normen av hva som blir representert på scenen.

Du har jo allerede vært inne på inspirasjon og motivasjon, men vil du si noe mer om hva som inspirerer deg?
Det inspirerer meg å reise og møte mennesker med ulike kunstneriske bakgrunner. Jeg har alltid vært opptatt av å reise ut av min egen boble, og reising har derfor vært en viktig del av min kunstneriske prosess. Per dags dato er jeg ikke interessert i å forholde meg til et bestemt sted eller låse meg fast til én måte å jobbe på. Det er nysgjerrigheten som driver meg fremover. Derfor var det et lett for meg å velge delt bosted mellom Oslo og Paris etter endt studie. Jeg reiser mye og navigerer i rom som er fulle av inspirasjon – inspirasjonen er der for meg, alltid. Å observere folk rundt meg som er i bevegelse. Fotografi. Alt fra fargene på bildet eller hvordan personen/objektet står, mønsteret. Musikk har også alltid vært en viktig inspirasjon. Jeg bruker mye tid på å høre på musikk, og lyd kan veldig fort danne et bevegelseskart i hodet mitt.

Mbye bruker også mye tid på å undervise barn og unge både i Norge men også i Gambia og Senegal. Her fra en workshop med barn i Gambia. Foto Francesco Rivetti01
Mbye bruker også mye tid på å undervise barn og unge, både i Norge, men også i Gambia og Senegal. Her fra en workshop med barn i Gambia. Foto: Francesco Rivetti

Hvordan oppfatter du dansefeltet i Norge i dag? Og hvordan ønsker du at fremtidens dansefelt skal være?
Nå, spesielt de siste månedene, har jeg tenkt over hvor heldige vi i dansefeltet i Norge er. Til tross for en pandemi kan vi fortsatt jobbe (begrenset) med dans til en viss grad via Zoom, leie sal, ha residens etc. Og det sier jeg fordi jeg har vært på steder hvor det overhodet ikke har vært mulig. Det finnes mange spennende og inspirerende kunstnere her. Men jeg har et ønske om å se mer representasjon av mangfold på scenen. Det er et ansvar som institusjonene bærer, men også vi kunstnere!

Fra filmprosjektet Surface. Foto Modou Anta Diongue 01
Fra filmprosjektet Surface. Foto: Modou Anta Diongue