Aktuelle forestillinger

Hvem ville trodd at gutten som tok sin første jazzballettklasse som 18-åring drøye ti år etter skulle koreografere selveste Cullbergballetten, og være kunstnerisk ansvarlig for Skandinavias mest profilerte masterprogram i koreografi? Norges-aktuelle Jefta van Dinther er det nærmeste man kommer en ny stjerne i samtidsdansemiljøet. Likevel, et mer jordnært menneske skal man lete lenge etter, selv i den delen av dansefeltet som frivillig bruker flere timer daglig på å kjenne vekten av kroppen mot underlaget. Selv kaller han seg old school – han skaper og utøver dans først og fremst fordi han liker det. Fra sin balkong i Berlin, forteller Jefta engasjert om sin lidenskap for bevegelse, koreografi og teateret som kontekst.

 



1: Hva arbeider du med for tiden?
Jeg reiser fra Berlin til Stockholm for å undervise på masterprogrammet i koreografi ved DOCH (Dans och Cirkushögskolan). I tillegg har Cullbergballetten Sverige-premiere med Plateau Effect, som jeg har koreografert, den 18.september på Dansens Hus i Stockholm. Det er mye jeg må gjøre i forbindelse med dette, både innstudering av nye dansere og kontakt med pressen. Nå i september turnerer jeg også med forestillingen Grind til blant annet Norge – til RAS i Sandnes og til Dansens Hus i Oslo.

Jeg begynner ikke å jobbe med min neste forestilling før i desember. Jeg hadde behov for en pause. Jeg har lenge vært veldig produktiv; forrige sesong hadde jeg to premierer. Derfor satte jeg en stopp og flyttet på start- og premieredatoen for dette neste prosjektet. Vi har ikke premiere før i oktober 2014, så vi har nesten et år på å arbeide med det. Nå heter prosjektet In the hard core, men tittelen kommer nok til å endre seg. Prosjektet er litt større enn tingene jeg har gjort før, foruten Plateau Effect, med 5 dansere i tillegg til meg selv.

En annen grunn til at jeg har tatt en pause fra det kunstneriske nå i høst, er at jeg ønsker å være mer tilstede på skolen. Jeg deler posisjonen som kunstnerisk leder av masterprogrammet i koreografi på DOCH med Frédéric Gies. Tittelen vår er ”senior lecturer”, og vi underviser på flere av skolens avdelinger, men vår hovedoppgave er å ”programmere” masteren. Dette er i stor grad et kuratorisk arbeid. Vi skaper kontekster, med varighet på 1-6 uker, hvor studentene kan lære å arbeide, produsere og gjøre research. Vi vil med dette bort fra ideen om ”den gode læreren”. Vi vil heller skape tematiske eller metodiske sammenhenger som vi synes er relevante i tiden, og by inn ekspertise i forhold til disse, både koreografer, teoretikere og kunstnere fra andre uttrykksformer. Slik skaper vi en felles grunn av referanser til, og eksempler på, hvordan ulike kunstnere jobber. I høst har vi blant annet invitert Sandra Noeth, Cristian Duarte, Anne Juren, Minna Tiikkainen og Deufert & Plischke. Videre har vi invitert André Lepecki, Josefin Wikström, Alva Noë og Nicole Peisl til å forelese, og Litó Walkey som veileder. I tillegg har vi Anna Efraimsson og Kerstin Schroth på produksjon. Sosiologen Sylvie Tissot vil også følge oss. Foruten kontekstene vi skaper har studentene mye tid til eget arbeid.

2: Kan du si litt mer om din neste produksjon - hvordan skiller denne seg fra ditt tidligere arbeid?
Jeg vet ikke så mye om prosjektet enda, men kjenner at jeg må finne en ny arbeidsmetode. Måten jeg har arbeidet på har vært ganske lik for både Kneeding, This is concrete og Plateau Effect. Jeg vil ikke bli stående fast der. I dette prosjektet vil jeg derfor gå inn i en ”movement research” på nytt, og virkelig ta meg tid til å prøve ut ting.

Jeg har også bestemt meg for å utsette tidspunktet der jeg involverer Minna og David, altså lys og lyd (Minna Tiikkainen – lysdesigner, og David Kiers – komponist, journ. anm.). Først vil jeg virkelig jobbe med kroppen og bevegelse og finne en slags metode i det, før vi går inn i å produsere selve forestillingen.

3: Kan du beskrive noen aspekter ved din arbeidsprosess, eller metode?
Med Kneeding etablerte jeg en måte å arbeide som jeg kaller ”layering”. Den går ut på å legge lag på lag med aktivitet oppå hverandre. Det er en slags ”multitasking” der flere ting hender samtidig i kroppen, og der det er utveksling mellom disse. Det er som å ha både en indre og en ytre praksis samtidig – jeg jobber med mine organer, for eksempel med tarmene, som et indre fokus, samtidig som jeg jobber med en fysisk handling, som for eksempel å dra i et tau, som et ytre fokus. Arbeidsmetoden innebærer at man er i konstant bevegelse, gjennom å reise fra en del av kroppen til en annen. Denne tettheten og kontinuiteten, eller pågåenheten, tror jeg skaper kinestesi (fysiske opplevelser hos tilskueren, red.anm.).

Arbeidsmetoden setter utøveren i en prosess som fortsetter foran publikum. Det handler om å skape forvirring og kompleksitet så man mister seg selv i en opplevelse, eller kanskje går opp i en mindre bevisst tilstand. På denne måten er man ikke så bevisst det man skaper i forestillingssituasjonen, man lar det skje. I Kneeding er dette helt rent, da skjer ”layeringen” bare i forhold til kroppen, som en kompleks koreografi mellom ulike prosesser. I Grind, This is concrete og Plateau Effect involverer vi lys og lyd også. Da danner kroppen, lyden og lyset ulike lag som beveger seg samtidig, som en fortolkningsmessig sammenheng. Elementene smelter sammen og skaper sanselig forvirring – man opplever lys som bevegelse, bevegelse som musikk.

I det nye prosjektet vil jeg fortsette å jobbe med lag, men forsøke å vinkle inn arbeidet på en annen måte. Jeg jobber mye med det indre – det som er inne i kroppen – med det interne, det sensuelle. Jeg vil se hvordan jeg også kan jobbe med armene og beina mine!

4: Føler du deg som en del av et spesifikt svensk eller skandinavisk dansefelt?
Nei. Jeg føler meg ikke som del av noen gruppering i det hele tatt. Jeg kjenner til mange ulike miljøer, men tilhører selv ingen. Kanskje kan jeg si at jeg er del av en bevegelse etter konseptualismen. Jeg har en konseptuell tenkemåte, for jeg er jo opptatt av iscenesettelse og verkets forhold til publikum. Men min base er i det fysiske, og tolkningen av verket må være åpen.

5: Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg begynte å danse i 1998, litt tilfeldig egentlig – det var en venn som inviterte meg med på en åpen klasse i Stockholm. Læreren av klassen var veldig entusiastisk, så jeg begynte å danse jazz, ballett og Graham teknikk fem dager i uken med en gang. Jeg hadde allerede danset litt funk da jeg var 12 år, men det var som 18 åring jeg satset. I 99, ett år senere, begynte jeg på MTD (Modern Theatre Dance) ved Amsterdam School of the Arts. Jeg gikk ut derfra i 2003.

Jeg jobbet som utøver frem til 2008 – da jeg begynte å koreografere selv. Jeg hadde egentlig ingen plan om å bli koreograf, men gjennom de prosessene jeg var inne i som medskapende utøver opplevde jeg at jeg utviklet min egen praksis. Jeg søkte om penger til research fra et fond i Amsterdam, sammen med to andre dansere, for å undersøke denne praksisen i dybden.

6: Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
Altså, jeg er kåt på å skape forestillinger, jeg er inspirert av blackboxen og hva man kan skape og utføre der – både med og uten illusjon. Jeg liker også å spille forestillinger. På den måten er jeg litt ”old school”. Jeg opplever at mange i miljøet er opptatt av konteksten de jobber i, og mulighetene eller utbyttet kunsten kan gi. Min inspirasjon ligger i å gjøre forestillinger, jobbe med ulike folk, utforske bevegelse og møte publikum. Jeg tror dette kommer til å fortsette en stund – jeg har ikke blitt lei av å skape forestillinger og danse enda. For meg er heller ikke disse to delene så adskilte, altså research’en og den ferdige produksjonen. Jeg jobber med iscenesettelse av utforskningen. Bevegelsene blir ikke fiksert som et objekt, men fortsetter sin tilblivelsesprosess på scenen.

Jeg har fått treårig virksomhetsstøtte fra Sverige, fra 2014 – 16. Det vil gi meg litt mer stabilitet og en kontinuitet i produksjonen. Jeg kan også jobbe fast med en produsent. I denne treårsperioden vil jeg skape en produksjon per år, i tillegg til å skape kontekster for dansescenen i Sverige, der lokale og internasjonale kunstnere kan møtes.

7: Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Jeg inspireres mest direkte av clubbing, av selve situasjonen og musikken. Teknomusikk er en sterk kraft for meg, og har vært en viktig inspirasjon i lang tid.

Jeg har ingen spesielle koreografer som jeg følger, men jeg har vært inspirert av enkeltforestillinger, blant annet Philipp Gehmachers Incubator og Violet av Meg Stuart, i tillegg til flere verk av Paz Rojo. Jeg er også inspirert av Eszter Salamon. Verkene hennes er veldig ulike fra hverandre, men uansett hva hun gjør rammer hun inn ting på en interessant måte. Jeg er også inspirert av billedkunstneren Arnout Mik, hans verk er sikkert veldig like det jeg holder på med.

Forestillinger som jeg husker gjorde inntrykk på meg mens jeg gikk på skolen i Amsterdam var Körper av Sasha Waltz og I said I av Anne Teresa De Keersmaeker. De var wow-opplevelser på den tiden, men er ikke viktig for meg nå lengre.

8: Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Teori er viktig fordi jeg leser, men jeg anvender den ikke som en applikasjon, et filter eller som prinsipp for hvordan jeg jobber. Den er heller en referanse som henger i luften, mer på et filosofisk og abstrakt plan. Teorien sameksisterer med arbeidet. Jeg drar ofte inn en pool av referanser når jeg jobber – noe av dette er teori.

De teoretikerne jeg har vært opptatt av i noen år nå er Jane Bennett, Elizabeth Grosz, Mario Perniola, og Brian Massumi. Grosz skriver i boken Chaos, Territory, Art: Deleuze and the Framing of the Earth allment om kunstens ontologi – om hva kunst er. Massumi inspirerer meg med sine tanker om affekt. Bennett skiver i Vibrant Matter: A Political Ecology of Things om materialer – om kraften i de ikke-raffinerte råmaterialene.

9: Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har ikke noe ønske om at dans må ut til alle i verden, jeg ser og forstår at det er en marginal kunstform. Jeg synes den skal få være marginal.

Dessuten er dansere selvopptatte og selvrefererende, det hjelper jo ikke så mye. Vi er feige og selvkritiske. Vi tør ikke ta sjanser eller tro på at publikum kan forstå. Vi gjør oss selv underdanige. Vi må tørre å si at det er greit å ikke forstå, og vi må slutte å være så selvbeskyttende innenfor feltet.

Men det er kanskje en vanskelig tid å gjøre dans i, jeg ser ikke så mye bra for tiden – virkemidlene og referansene er entydige og eller overtydelige, de bærer preg av at kunstnerne ikke har funnet fram til sin egen praksis, metode og uttrykk. Kanskje feltet mangler inspirasjon, man vet ikke hva man skal gjøre. Flittig bruk av referanser er et virkemiddel mange bruker, det har nesten blitt en sjanger. Det er få som jobber ut fra hva materialet i seg selv er og går tilbake til kroppen, materialitet og koreografi.

10: Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Jeg opplever at det er en polarisering i både dansemiljøet og i meg. Enten så handler det om kropp – eller så handler det om ”ikkekropp”- enten dans, eller konsept. Det er binært. Jeg ønsker meg en større kompleksitet, jeg føler meg ikke hjemme i at det er så svart-hvitt.


Intervjuet er skrevet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen

Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans, basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle forumet Rethink Dance, og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.