Med sin mangfoldige bakgrunn og interesse, fra blant annet ”media art”, performance, science fiction og teknologi, utvider Steggell både studenters, kollegaers og publikums grenser for hva koreografi kan være, og hvilke samfunnsfelt en koregraf kan jobbe innenfor.

 
amanda01
Amanda Steggel, hjemme på båten - Foto: Venke Sortland

1. Hva arbeider du med for tiden?
Jeg jobber alltid med tusen ting samtidig. Akkurat nå skriver jeg en artikkel basert på stipendiatprosjekt jeg gjorde ved Akademi for Scenekunst i Fredrikstad, ”The Emotion Organ” – et instrument som gir publikum mulighet til å utforske krysskobling av sanser gjennom blant annet lys og lys. Artikkelen skal trykkes i en musikkteknologibok, som utgis i 2014.

Jeg er også medkurator for kunstprosjektet, ”Currently”. I samarbeid med min engelske kollega Ross Dalziel har jeg invitert kunstnere fra Oslo og Liverpool til å jobbe med kunsten sin ute på sjøen. Kunstnerne vil på ulike måter forholde seg til det å jobbe mens man er på vei et sted. De tematiserer for eksempel hvordan man husker et landskap. Vi skal også utforske ulike måter å rapportere og dokumentere hva som skjer i øyeblikket. Mens noen reiser med seilbåt, jobber andre på land, og bruker data som vi sender til dem, som for eksempel bølgehøyder, til å lage elektroniske kunstverk. En av kunstnere, Jana Winderen, jobber med lyd som vi normalt ikke kan høre. Hun har tatt opp lyden av blant annet korallrev, torsk, og innsiden av isbreer med spesialutviklet lydutstyr. Noe av dette materialet har blitt til fysiske skulpturer.

Jeg kan ikke fortelle deg akkurat hvordan dette prosjektet kommer til å bli, eller hva det kommer til å produsere, men vi har en plan, vi har samlet en gruppe kjempefine kunstnere, og har visningssteder i både Oslo og Liverpool - på Merseyside Maritime Museum i Liverpool og på Kunstverket Galleri på Hovedøya her i Oslo. Underveis vil vi gjøre såkalte ”pop-up performancer”. Når vi reiser på denne måten er det ikke så lett å planlegge når eller hvor vi kommer til å dukke opp. Vi må tørre å improvisere hvis vi vil være i øyeblikket.

Videre må jeg nevne prosjektet som jeg jobber med sammen masterstudentene på KHIO; Anne Kathrine Fallmyr, Heidi Jessen og Solveig Styve Holte (MA koreografi) og Tormod Kristoffer Carlsen (MA regi). Det heter ”Landing Sites – a further field pursuit of new tools for choreography”. Vi var i Japan på en researchtur for dette prosjektet  før jul. Jeg har brukt en del tid i Japan de siste årene. Sist gang jeg var der, sommeren 2013, hadde jeg en residens på ”Takashi Ikegami Laboratory” ved Tokyo Universitet, hvor de forsker på kunstig liv. Der ble jeg også introdusert til kunstnerne Shusaku Arakawa og Madeline Gins. De har laget en bygård som heter ”The Reversible Destiny Lofts”, en fysisk manifestasjon av en poetisk og esoterisk teori om ”Architectural Body” (den arkitektoniske kroppen). Teorien handler om oppmerksomhet, eller persepsjon; hvordan kan man vekke sin persepsjon til live når man lever i en verden der det meste går på vane? Arakawa og Gins mener at man gjennom en arkitektonisk kropp, som persiperer sine omgivelser, kan være i stand til å skape eller forandre verden. Ideen om ”The Reversible Destiny Lofts” er også inspirert av den blinde aktivisten Helen Keller, som måtte lære å kommunisere med verden på nytt etter at hun som barn ble både døv og blind. Tanken er at hvis Keller kunne reversere sin skjebne så kan alle det.

”The Reversible Destiny Lofts” er en bygård med rom i mange ulike former, strukturer og farger. Den er laget for en kollektiv tilværelse, og den har ingen dører – ikke til do engang! Rommene har ujevne gulv, nesten ingen møbler, bare noen kroker og tau til å henge ting på. Du må selv bestemme hvor sengen din skal være. Samtidig har rommene instrukser for hvordan de skal brukes. Det henger små postkort på veggene der det for eksempel står; ”stå utenfor døren – lytt – bank på døren tre ganger – gå et skritt tilbake – lytt igjen” eller ”lukk øynene og kjenn underlaget under føttene dine”. Ideen er at rommene skal provosere kroppen din til å finne sin egen måte å bebo dem på – du skal bli like godt kjent med denne bygården som du er med din kjæreste slektning. Japanturen handlet altså om å bo i disse rommene – vi skulle gå ut så lite som mulig.

”Landing Sites” er en søken etter nye redskaper for koreografi.”The Reversible Destiny Lofts” skulle hjelpe oss i en slik utforskning fordi begge deler handler om persepsjon. Ideen er å gjøre persepsjon, eller kroppslig erfaring, til noe vi kan artikulere og snakke om. Dette med sansning er forresten noe som virkelig er kommet tilbake i kunsten – alle går rundt med lukkede øyne og sanser for tiden.

Mens vi var i Japan besøkte vi også ”The Substitutional Reality Lab”, en del av hjerneforskningssenteret i Riken, en forstad til Tokyo. Der ble vi på en veldig direkte måte konfrontert med hvordan vi opplever verden. Det er ofte påstått at dansere og koreografer er så følsomme, at de kan sanse hva som helst. Jeg trodde også at jeg hadde slike evner, at jeg for eksempel kunne kjenne om det stod et menneske bak meg. På senteret møtte vi to forskere som gjennom panoramiske videoopptak utforsker hvor nært de kan komme en reell fremstilling av virkeligheten. Som besøkende på senteret blir man plassert alene på en stol i et spesialbygget rom, med en spesialbygget hjelm. De to mennene kommer inn i rommet, snakker med deg, spør deg om ulike ting. De går ut av rommet, kommer tilbake inn igjen, fortsetter å snakke med deg, kommer tilslutt helt frem til deg. De holder ut hånden og spør om du kan ta på den så du virkelig kjenner at de er der fysisk sammen med deg. Så gå de ut igjen, kommer inn igjen, gjentar samme spørsmål – tror du jeg virkelig er her? Du strekker ut armen for å møte deres, men da er det plutselig ingenting der lengre! Det er helt utrolig. Av oss som var der var det ingen som greide å skille mellom virkelighet og fiksjon.

Jeg er veldig interessert i dette med kunstig virkelighet i mitt eget kunstneriske arbeid. Tidligere har min kunst ofte blitt kategorisert som elektronisk kunst eller ”media art”. Som professor i koreografi på KHIO ønsker jeg å bringe med meg mine erfaringer fra det utvidede kunstfeltet jeg vanligvis jobber i.

En av mine tanker for koreografilinjen er også å utforske hvordan jeg kan praktisere forskningsbasert undervisning. Istedenfor å tre min forskning ned over hodet til studentene, vil jeg forske sammen med dem. Derfor måtte studentene reise sammen med meg til Japan.


2. Hvordan skiller dette evt. seg fra ditt tidligere arbeid?
Alt dette jeg nå jobber med er en forlengelse av det jeg tidligere har jobbet med. Samtidig er det noen ting som skiller disse prosjektene fra mitt tidligere arbeid. I de siste par årene, før jeg fikk jobb på KHIO, jobbet jeg ofte alene med å bygge interaktive maskiner. Jeg jobbet også mye i offentlige ”uterom”. Jeg tror jeg er på vei bort fra dette og tilbake til mer performance-orientert arbeid. Det er sikkert et resultat av å være på KHIO. Det er herlig å bli inspirert av andre som er engasjert i det de gjør.

”Currently” ligner mer på de prosjektene jeg gjorde sammen med Per Platou og Motherboard på midten av 90 tallet – nemlig nettverksperformancer. Da samlet vi også kunstnere fra alle mulige felt, som på ulike måter jobbet med teknologi, til et slags laboratorie. Vi eksperimenterte med internett som potensielt bindevev for performance og live art, og laget nettverksteater, eller ambient teater, som teaterviteren Knut Ove Arntzen ville kalt det. I ”Currently” utforsker vi hvordan vi kan kommunisere med publikum på land mens vi er på seiltur, gjennom et maritimt nettverk bygget opp av flere kommunikasjonssystemer. På denne måten er det nesten en nettverkperfomance. Vi vil undersøke det performative øyeblikket ”nå”. Det innebærer et mangfold av tidslinjer, nesten som et partitur, over hva som skjer når og hvor.


3. Kan du beskrive (noen aspekter ved) din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Jeg synes ofte ting blir homogent. Man må bli imot en ting for å være for noe annet. Jeg elsker kompleksitet, men kan likevel ha sterke meninger om enkelte ting. Jeg søker litt overalt for å få nye erfaringer og kunnskaper. Jeg prøver alltid å gå marginale veier – eller jeg prøver ikke engang, det bare skjer. Ofte finner jeg ting jeg er opptatt av nesten spontant, det bare kommer som en følge av tidligere valg. Når jeg begynner å jobbe med et prosjekt er jeg også opptatt av å ta meg selv ut av mine vanlige omgivelser, for å se ting på nytt.


4. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Nei. Men samtidig gjør jeg det, fordi jeg jobber på KHIO som professor i koreografi. Men hvis du mener i mitt eget arbeid, så er svaret nei, ikke nødvendigvis, fordi jeg har et mye større felt som jeg kan diskutere med.


5. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg tror jeg var 8 år gammel og gikk i speideren. Vi hadde et juleshow hvor jeg koreograferte alle de andre speiderne i en sigøyner- og flamencoinspirert dans. Det var veldig gøy og gikk kjempebra! Jeg valgte musikk selv, og plukket trinn fra filmer jeg hadde sett og bøker jeg hadde lest.

Men jeg begynte å danse allerede som 3 åring, klassisk ballett, fordi jeg hadde astma. Jeg elsket klassisk ballett. Ikke historiene, hvor alle kvinnene må dø og bli ånder før de blir viktige, men å danse det. Ballett var frihet for meg, fordi jeg lærte å kontrollere pusten min. Jeg var nesten ikke på vanlig skole på grunn av astmaen. Jeg ble født i Japan mens min far var der for å bygge den første innenlandske atomreaktoren. De første årene etter at vi kom tilbake til England bodde vi rett ved stranden. Der kunne jeg øve. Når jeg åpnet armene utover føltes det som om jeg tok imot havet. Hvis jeg løftet armene oppover var det som om jeg skuffet sanden opp i luften. Når jeg danset barbent lå også alle merkene igjen bak meg i sanden. I balletten kunne jeg gjøre fysiske ting som var utelukket for meg ellers, som å hoppe høyt opp i luften. Jeg var på balletten minst tre ganger i uken fordi det hjalp så mye med pusten.

Mitt profesjonelle liv startet med studier på London College of Dance and Drama. Der fikk jeg mitt treårige diplom i dans. Jeg flyttet til Norge rett etter dette, men visste ikke på den tiden at det var her jeg kom til å bli værende. Jeg kom til Bodø for å undervise i dans på Ann Katrin Bodøgaards ballettskole, eller rettere sagt for å tjene opp penger for å dra til regnskogen i Morogoro, Tanzania. Der skulle jeg være med i et overgangsritual for overgangen fra jente til kvinne. Egentlig ville jeg jobbe med ”community dance” i London, men Margaret Thatcher tok bort alle de økonomiske midlene vi hadde. På den tiden, under den økonomiske krisen, måtte du nesten betale for å få arbeidserfaring. Slike utfordringer er jeg redd for at vi også kommer til å få her i Norge etterhvert.

I løpet av tiden i Bodø koreograferte vi også moteshow og andre ting. Min første koreografiske oppgave var et Bodø Glimt-show, jeg visste ikke engang at de var et fotballag. En gang hver måned var jeg også i Svolvær i Lofoten, og underviste ungdom. Der jobbet vi med koreografi på diskogulvet, med DJer og diskolys – full pakke. Det var kjempefint.
Koreografiutdannelse tok jeg først mange år senere på Balletthøyskolen (i dag KHIO). Men allerede mens jeg studerte i London startet jeg en koreografigruppe. Jeg mente at koreografi var et helt annet fag enn dans.

Det er nesten bare tilfeldigheter som har ført meg dit jeg er i dag. Etter at jeg flyttet til Oslo underviste jeg først barneteater og studentene på Blindern. Jeg koreograferte også for punk- og rockeband som og Bøyen Beng og Jokke & Valentinerne. Senere ledet jeg en dansegruppe sammen med Ellen Johannesen og Per Roar, som het Dansere uten scene. Vi etablerte et studio for å støtte unge kunstneres utvikling i Oslo. Vi jobbet mye ute i offentlig rom, på klubber og lignende, før jeg begynte å jobbe med Motherboard.


6. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål. Jeg har aldri vært særlig karrieremotivert. Jeg går alltid tentativt frem, prøvende og forsiktig. Det er i hvert fall et ideal for meg.

Mitt arbeid har alltid handlet om forandring, om hva som endrer seg. Hvordan oppdager man endringer? Jeg ble oppmerksom på dette da jeg kjøpte min første datamaskin og gjennom internett møtte en helt annen oppfattelse av tid og rom. Jeg jobbet på et program som ligner Skype, hvor du kunne se de du pratet med. Her hadde jeg uannonserte ”pop-up performancer” på andre menneskers data skjermer. Dette var en skikkelig spennende periode som har påvirket meg veldig i mitt arbeide.

Jeg er et danserisk, koreografisk menneske. Jeg er opptatt av livets koreografi, ”the choreography of life”. Den starter med bevegelse. Fenomenologi, science fiction, performance, media art, det er disse områdene jeg jobber innenfor. De tingene jeg har plukket opp, som man ikke finner hvis man bare holder seg innenfor sin egen kunstsvære eller omgangskrets, synes jeg er veldig fruktbare.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Lydkunstneren Leif Inge. Han lagde Beethovens 9 ende symfoni, strukket ut over 24 timer – den er så nydelig! Hvis du hører på den i loop, og lar den blande seg med din daglige rytme og dine daglige gjøremål, så vil lydene du har rundt deg gjøre deg oppmerksom på stadig nye deler av musikken. Det synes jeg er superspennende. Du kan selv finne verket på nettet.

Videre er jeg inspirert av den amerikanske science fiction forfatteren Philip K. Dick. Jeg vet at koreografen Ina Christel Johannessen også har vært opptatt av hans ideer. Han setter store spørsmål til virkeligheten. Jeg elsker science fiction. På en måte har jeg også vokst opp i en science fiction verden, på disse kjernekraftverkene i England og Japan hvor min far jobbet.
En evig inspirasjonskilde er kunstnerduoen Steina og Woody Vasulka som på 1960 og 70-tallet skapte et nytt ”videospråk”. De etablerte også ”The Kitchen” (et ikke-kommersielt tverrdisiplinært kunst og performance sted) i downtown New York.

Men mer enn én enkeltkunstner blir jeg opptatt av sammenhengen kunstnerne inngår i, hva som skjer i det spesifikke miljøet på det spesifikke tidspunktet. Da jeg jobbet med Motherboards perfomance ”Desert Walker”, en undersøkelse av koreografi som landart, ble jeg opptatt av Robert Smithson, Walter de la Mare og Nancy Holt. I Japan har jeg vært opptatt av den avantgardistiske Gutai bevegelsen – spesielt Atsuko Tanaka og hennes ”Electric Dress”. Og, for å tegne en linje bakover, må jeg også nevne Louie Fuller, som var en pioner innen koreografi, lys og teaterteknikker.


8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Ja, det har det. Teori inngår som en del av mitt kunstneriske arbeid. Jeg har vært inspirert av ulike former for teori og ulike teoretikere. For eksempel har jeg hatt stor nytte av å lese musikkteori, spesielt når jeg bygget ”The Emotion Organ”. Jeg tror jeg allerede har nevnt flere av de navnene som har vært viktig for meg de senere årene, som for eks. Arakawa og Gins. Ellers kan jeg nevne to teoretikere som jeg har hatt gleden av å treffe; Erkki Huhtamo og Machiko Kusahara. Begge forsker på media fra et arkeologisk perspektiv.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Jeg håper alle kan gå ut og være mangfoldige, tvetydige og komplekse. Ikke rakke ned på ting. Du må ikke være imot alt annet for å kunne få frem din sak. Videre tror jeg det er viktig at dansekunstnere jobber innenfor andre felt, jeg tror vår kunnskap som dansere og koreografer er relevant også for andre områder av samfunnet. Da jeg spurte Takashi, forskeren og kunstneren som driver ”The artificial life laboratory”, om hvorfor han valgte kunst som (formidlings)form for forskningsprosjektene sine, svarte han; ”art can cut corners”. Vi må gå ut og kutte flere hjørner!
Man må også komme seg ut i verden, ut av Norge. Jeg synes det er spennende når folk kommer tilbake med andre impulser. Mens det enda er penger til det burde vi også prøve å bringe folk inn hit. Åpne grensene.

Vi er et lite felt her i Norge. Gjennom koreografilinjen håper jeg å kunne skape dialog mellom de som ønsker å utforske dette feltet. Den unge generasjonen i dag er utforskende, det synes jeg er veldig bra.

Jeg blir noen ganger frustrert over å høre folk snakke om at den marginale kunsten må nå ut til et bredere publikum. Hva mener man med det egentlig? Dans og koreografi, for ikke å glemme sosial dans og sportsdans, er et enormt felt som strekker seg over hele verden. Jeg synes det er ett eller annet opphøyd med begrepet dansekunst. Dansen finnes på fjellet, på brygga, overalt i livet.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Hvis jeg skal ønske noe må det være en mer åpen og inkluderende ramme for dansekunsten. Vi må lage ting, lage ting, lage ting, lage mer, lage mer, lage mer. Ingen kan noen gang få nok kunnskap.


Amanda Steggell ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.