Aktuelle forestillinger

Musikalen ”Billy Elliot” har gått for fulle hus og forlenget spilleperiode denne høsten. Koreograf Tomas Glans er sentral i suksessen, men han er lite opptatt av nyte den. Nå er håpet at det satses på nyskrevne musikaler i Norge.

 

Av Snelle Hall (Foto: Inger Lise Woll)

1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå er det litt roligere. Jeg har hatt fullt opp med ”Billy Elliot” både på våren og nå før premiere, i tillegg til flere sommerproduksjoner, så jeg har gledet meg til å ha mer fri. Men så går det akkurat to dager og jeg får panikk... Heldigvis skal jeg snart i gang med julekonserten med Oslo fagottkor, som jeg har jobbet med i 10 år, og som er en veldig morsom jobb. Året avslutter jeg med Åse Kleveland og hennes medvirkning i Penthouse Playboy’s Juleshow. I 2015 venter en ny runde med Stiklestadspelet og et større prosjekt på Det Norske Teater, som ikke er offisielt ennå. Jeg innser likevel at jeg har godt av å stoppe opp litt og ta noen valg for veien videre.

thomasglans2. Skiller arbeidet med ”Billy Elliot” seg fra ditt tidligere arbeid?
Ja og nei. Jeg opplever at jeg er godt innenfor mitt arbeidsområde, musikalen, men hver musikal har sitt eget språk. Det som er spesielt gøy i ”Billy Elliot”, er at dansen har et større spekter enn i mange andre musikaler; den rommer både klassisk ballett og moderneinspirert dans. Den sprenger noen rammer for musikalformen. I ”Billy Elliot” ligger dansen innskrevet både i temaet og i hovedrollen. Det krever en tettere dialog med regissøren og jeg har i større grad satt preg på produksjonen med min tolkning. Jeg har et nært forhold til stoffet. Filmen berørte meg og jeg kjenner meg godt igjen både i tematikken og flere av karakterene. Det er nok også grunnen til at den treffer mange; det er en politisk forestilling med mye hjertevarme i.

Det at så mange barn medvirker, har vært kjempegøy, men det er en annerledes prosess. Det er spesielt å jobbe med barn i en sammenheng som er såpass lite barnevennlig; vi skal være pedagogiske, samtidig som kvaliteten må ivaretas. Det kan bli noen tøffe beskjeder underveis, men det er veldig gøy å se at de får det til. Det er tre lag som alternerer, men tittelrollen spilles av Kevin Haugan i alle forestillingene. Han er tolv år, og jeg har aldri møtt en så talentfull gutt på så mange nivåer. Han kan synge, han kan danse og han kan spille teater. Jeg kan prate til han som en voksen, og han tåler konstruktiv kritikk. I tillegg han har taklet et vanvittig press!
Det er viktig for meg å nevne at også Jan-Ivar Lund er koreograf for to soloer i forestillingen, og Anneli Moe har ansvar for steppingen.

Du har jobbet mye i Sverige, er det annerledes å jobbe her i Norge?
Det er egentlig veldig likt, men i Sverige er det så mange flere utøvere, et større publikum og musikalen har en helt annen status. Det er ikke det at de danser så mye bedre i Sverige, eller synger eller spiller så mye bedre, men det er mange flere som behersker alle tre uttrykkene. I Stockholm kan vi lett sette sammen tre ulike cast, mens her i Norge trenger vi stort sett alle de som kvalitetsmessig holder mål.

3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Frem til jeg var fjorten år holdt jeg på med selskapsdans og discojazzfreestyle, så jeg har hatt en annen innfallsvinkel til dansen enn de fleste. I dag opplever jeg det som en styrke. Fra jeg var fjorten år var jeg fast bestemt på at jeg skulle satse på dansen. Det begynte med at jeg etablerte min egen showdansgruppe, og min første oppsetning var en blanding av show og revy der jeg både regisserte og koreograferte. Jeg brukte opp alle konfirmasjonspengene mine på produksjonen og sluttet på skolen. Heldigvis møtte jeg både tillit og oppmuntring gjennom et yrkesforberedende tiltak - sånne som dessverre ikke finnes lenger - på Østfold Teater i hjembyen Halden. Sjefen hadde respekt for meg, stilte spørsmål og bevisstgjorde valgene mine. Det var både personlig viktig og utrolig utviklende. Deretter var jeg elev ved Romerike folkehøgskole og senere Follo folkehøgskole, før jeg reiste til London for musikalstudier ved London Studio Center og senere Millennium Performing Arts. Selv om jeg var sikker på at jeg ønsket å bli koreograf, så jeg for meg å jobbe som danser først. Etter studiene fikk jeg jobb i en West End-musikal, men bestemte meg raskt for at jeg ikke ville fortsette. Jeg hadde verken stemme eller fysikk for å satse på en utøverkarriere. Ikke sånn at jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle gjøre det, men jeg hadde åtte forestillinger i uka der jeg stod bak i rekkene og tenkte at dette er jo faktisk ganske kjedelig.
Da jeg kom hjem fra London, jobbet jeg først som kostymedesigner i flere produksjoner, før miljøet etter hvert forsto at jeg var utdannet danser og koreograf.

4. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Ja, det tror jeg. Jeg jobber med mange mennesker hele tiden, så det er nødvendig å være en god organisator. Jeg liker ikke å komme uforberedt til prøver, eller rettere sagt; det er det ikke tid til. Det skal lages lange, komplekse nummer på kort tid, så du være forberedt. Det er viktig for meg å finne intensjonen for hvert nummer og avklare hva jeg vil fortelle og i hvilken form jeg skal gjøre det. Jeg koreograferer mye materiale klart før prøvestart, men jeg har etter hvert funnet ut at forberedelser handler om en balansegang. Når jeg har gjort alt ferdig på forhånd, har jeg vært for opptatt av å lære ut det jeg har laget, til at jeg virkelig ser hva som skjer i øyeblikket. Det blir for kostbart i en musikalproduksjon å bruke tid på å forske eller improvisere i noen særlig grad sammen med ensemblet, og det kan jeg misunne andre koreografer. Jeg tør likevel å leve litt mer farlig nå enn jeg gjorde tidligere, tør å stole mer på at jeg kan se og hente fra danserne samtidig som jeg skal være en tydelig arbeidsleder. Det å kommunisere effektivt er derfor noe jeg har jobbet mye med. Både for å selge inn idéene mine til produsenter og regissører, men også for å formidle idéene til utøverne for å sikre en god fremdrift og kvalitet.

Jeg går alltid et par uker i studio sammen med en assistent før prøvestart. De faste rammene er viktige, men jeg blir ikke lenger stresset av at det kanskje går med noen timer i studio uten at det skjer så mye. Jeg er sikker på at flere kjenner seg igjen der. Forholdet til musikken er selvfølgelig viktig, men jeg jobber vel så mye ut fra historien og hva som skal fortelles. Det hender at jeg føler meg mer som en bevegelses-regissør enn koreograf.

Dansens mer fleksible forhold til metoder burde absolutt ha noe å tilføre teatret, men her er teatret noen ganger konservativt. Jo Strømgren er en av veldig få som har fått aksept og klarer å bevege seg også innenfor teatret. Men det er mange koreografer som kunne bidratt her.

Det jeg stadig støter på som en utfordring, er at jeg gjør ”hit-musikaler”, der det finnes en slags ”mal”. På grunn av det opphavsrettslige kan jeg ikke kopiere, samtidig som det er et stort ønske fra alle involverte at materialet skal være gjenkjennelig. Det er derfor veldig befriende de gangene jeg får jobbe med nyskrevne musikaler der det ikke allerede ligger bestemte forventninger til hva jeg skal gjøre.

5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Ja absolutt! Jeg blir alltid litt usikker i møtet med ordet ”dansekunst”. Selv om jeg skulle ønske at jeg kunne etablere meg mer innenfor det jeg tenker på som dansekunst, føler jeg ikke at det er det jeg jobber med nå. Det er ikke nødvendigvis noe negativt, men jeg ville ikke sagt at jeg er en dansekunstner, jeg ville sagt at jeg er en musikal-koreograf. Det er et annet uttrykk, selv om det ikke er lett å si hvor de ulike uttrykkene begynner og slutter. Jeg har lyst til å utfordre meg selv, og jeg har lyst til å lage egne forestillinger - både musikaler, men også innenfor uttrykk som går på tvers av formspråk. Sjangerblanding er det jeg brenner for, liker og er glad i - jeg synes fremdeles skillene er for rigide. Selvfølgelig er jeg klar over at det har blitt laget samtidsmusikaler, men likevel; jeg har lyst til å fortelle andre historier gjennom musikalformen, og bruke annen musikk. Utfordringen er at musikal er så kostnadskrevende. Det er ikke bare å gå ned på Folketeatret og presentere en utfordrende idé som skal trekke førti tusen publikummere uten at materialet er kjent.

Hva jeg står for som kunstner, synes jeg det er vanskelig å svare på siden jeg ikke går inn som kunstner og velger prosjektene mine. Jeg får jobbene mine ut fra at jeg gjennomfører og gjør bra ting, og det ryktet er det viktig for meg å beholde. Men jeg skulle gjerne fokusert mer på de temaene jeg brenner mest for; kjønn og identitet. De gangene jeg kan være med på å fortelle noe om dette, er spesielt givende. Som for eksempel nå i ”Billy Elliot”, der den homofile kameraten til Billy tegnes nyansert og nydelig uten at det har noe med sex å gjøre. Derfor elsker jeg også å jobbe med Oslo fagottkor. Det er min lekegrind, samtidig som de gjennom sin musikalitet og humor har potensiale til å åpne opp og formidle et budskap til et langt større publikum.
Helst vil jeg gå videre med regi og har allerede fått muligheten med blant annet ”Cabaret”, ”Chicago” og ”Bør Børson”. Det å gå fra å være koreograf til regissør er likevel vanskelig. Det er mange gamle fordommer som sitter i, selv etter at jeg har gjort en rekke hovedsceneoppsetninger.

Jeg har stor respekt for koreografer som må formulere alle sine tanker i en søknad og er avhengig av støtte for å gjennomføre prosjekter. Utgangspunktet er et annet, og jeg synes det er vanskelig å gå inn der. Jeg er veldig stolt av det jeg gjør, men jeg må ta noen andre hensyn. Det hender at jeg føler at jeg mister meg selv litt. Derfor det er så viktig med perioder som nå; det å ha tid til å tenke på og bli mer bevisst på hva jeg vil fortelle og hvordan jeg kan sette mitt personlige preg på arbeidet.
Musikalen er nok nærmest hjertet. Det som er mest spennende nå, er å få jobbe med nyskrevne verk - jeg har allerede gjort alle favorittmusikalene mine.

Har du hatt lyst til å snuse på West End? Er det der du er om 10 år?
Da må jeg eventuelt gå aktivt inn for å henvende meg dit. Teamet fra London kom og likte det de så av ”Billy Elliot” her, men det er mange tilfeldigheter. Og det morsomste ville jo være om vi hadde klart å fått til noe egenprodusert som kunne ta av ute.

6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
For meg ser det veldig delt ut. Jeg er glad for å ha blitt trukket inn i blant annet Norske Dansekunstneres storstyre, det er interessant og lærerikt, men det er også da jeg kjenner på at jeg kommer fra en annen verden. Det er ingen kritikk i det, det er bare en realitet; vi sliter i begge leire, men det er forskjellige problemstillinger. Musikkteaterforum er et positivt tilskudd som samler musikalmiljøet. Det kan kanskje også bidra til at miljøene kan nærme seg hverandre.

Noen ganger opplever jeg fordommer fra dansemiljøet, det er som å bli møtt med at man omtrent er hjernedød. Tidligere gjorde dette meg sint, men jeg har konkludert med at det må bunne i at vi er et lite land med små miljøer som beskytter sitt eget. Da kan det være vanskelig å være raus. Jeg oppfatter det ikke tilsvarende delt i for eksempel Sverige, og jeg opplever nok en helt annen respekt der. I ”Hairspray” jobbet jeg med stjerneskuespillerne Helena Bergström og Rolf Lassgård - de kom begge inn med en ydmykhet og respekt for min kompetanse. I Norge er det dessverre ikke uvanlig at regissører innleder jobbingen med å konstatere at de ikke liker musikaler; det er for tynne historier, for lite dybde og så videre. Det synes jeg er ganske respektløst. Musikal er en annen verden, det handler ikke om realisme.

Det jeg kan være sår på noen ganger, er at når jeg jobber med reoppsetninger, så er det jeg som må lage ting nytt, mens regissøren kan forholde seg til et manus. Likevel blir koreografen sjeldent nevnt. ”Billy Elliot” er første gang jeg er nevnt i alle anmeldelser, antakelig fordi temaet er dans, men ofte er det like mye dans i andre oppsetninger. Og ofte er det dansen som står for innovasjonen i musikalene.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg og hvilke andre kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Det er så mange! Jeg jobbet tidlig med den svenske draggruppen ”After Dark” - fantastiske visuelle forestillinger, geniale i sin tid på 80-tallet. Rob Marshall, regissør for blant annet ”Chicago”, har betydd mye med sin likestilte og visuell form. Marit Moum Aune, som jeg først jobbet med som kostymedesigner og senere som koreograf på blant annet ”Skyfri himmel” og Stiklestadspelet, hun inspirerer meg. Marit finnes ikke jålete og har en gjennomgående respekt for alle i faget. Svenske Anders Albin, som jeg også har jobbet tett med i flere produksjoner, har et deilig angrep på prosessene. Og jeg elsker å jobbe med Ingrid Bjørnovs humoristiske tilnærming til musikalformen. I det hele tatt er det mange.

Jeg hadde en koreografilærer på skolen min, Sue Goodman. Hun hadde Laban bakgrunn, elsket musikal, og praktiserte kritisk tenkning med stor kjærlighet. Av henne lærte jeg enkle teknikker som jeg har hatt stort utbytte av. Hun koblet oss også med designstudenter, og vi fikk sette opp våre egne korte verk. Det var veldig lærerikt. Jeg tok med meg de jeg hadde samarbeidet med i London, dro hjem og skrev og produserte et helt nytt ”Rocky Horror Picture Show”-lignende musikaldrama med en dragqueen som tok selvmord… Å gå for en kjempedramatisk musikal i Halden, der jeg var kjent for å sette opp lette små sommershow, var nok å ta litt hardt i. Vi gikk dundrende konkurs. Det var en brutal start her hjemme; å ryke på én million i gjeld som 21-åring. Jeg skulle likevel ønske jeg hadde mer av det motet nå. Man blir så brent, så fornuftig - det er lett at det stopper en.

8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Kun indirekte. Forfattere har vært viktig for meg, men jeg skulle nok ønske at jeg hadde hatt noe mer teori. Sue Goodman, som jeg nevnte, introduserte en rekke moderne verk for oss musikalstudenter, som var nyttig og som jeg har hatt glede av. Jeg tror mange av oss som jobber med dans har gått inn i det nettopp fordi det er noe annet enn skole med teori og språk. For meg som er dyslektisk, handlet det om å finne et sted å uttrykke meg, et annet rom enn skolen, som ofte fikk meg til å føle meg dum.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?
Jeg forstår ikke den tankegangen at det er negativt at mange kommer, at det nesten blir møtt med en prostitusjonstankegang. Som om det er en sannhet at desto smalere noe er, desto bedre. Det å fortelle historier som gjør at folk blir berørt, lever seg inn i dem og klarer å henge med, må jo være alle scenekunstneres ønske. Klart det skal være rom for forskning og at det da ikke blir riktig å tenke på publikumantall, men det er viktig å gi rom til de som klarer å fortelle historier og trekke et publikum. Det er fremdeles for streng sjangertenkning - vi kan i stedet lære av hverandre. Jeg skulle ønske at jeg kunne sette opp en musikal på Dansens Hus, at det i seg selv var politikk. Og hvorfor spørres ikke for eksempel Ingun Bjørnsgaard om å koreografere en musikal? Peter Darling (koreograf for ”Billy Elliot”, ”Matilda the Musical”) har moderne bakgrunn, men klarer både å tilpasse seg og bidra til å fornye musikalformatet. Jeg ønsker meg mer av det!

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Det er fortsatt veldig synd at vi er så underlegne i forhold til institusjoner. Vi har Dansens Hus, men vi trenger ”muskler” tilsvarende for eksempel Trøndelag Teater, eller et turnéapparat på linje med Riksteatret. Det er kun på Operaen det er mulig å realisere danseproduksjoner som tar i bruk hele teatermaskineriet. Innen musikal er vi heldige som kan jobbe på teatre som har teknisk mulighet til å virkeliggjøre de store scenebildene.

For musikalkunsten ønsker jeg at vi i Norge også kan produsere egne nyskrevne musikaler som kan nå et internasjonalt publikum. Det er vanskelig å kritisere privatteatrene for ikke å ta den risikoen, men de offentlig støttede teatrene, som Det Norske Teatret, burde påta seg større risiko og ansvar for å utvikle feltet. Rammebetingelser må diskuteres mer. I Sverige har jeg jobbet for et stort selskap, ”2Entertain”, og for dem er en publikumsforventning på 40 000, som vi regner som et godt besøk i Norge, en for stor risiko. I Stockholm er det ikke uvanlig med 120 000 solgte billetter - går det dårlig, så snakker vi 40 000. De ekstra ressursene merkes godt når man jobber i Sverige, mens her jobber fremdeles mange idealistisk. Det er jeg stolt av, men det utgjør noen begrensninger i forhold til å ta risiko.


Intervjuet er skrevet av Snelle Hall, for Danseinformasjonen.
Snelle Hall er utdannet danser fra Statens Balletthøgskole (nå KHiO)  og teaterviter fra UiO. Hun skaper forestillinger innenfor Siri & Snelle produksjoner, og har tidligere jobbet som danser for en rekke koreografer. Har også jobbet som produsent og med kulturpolitikk, samt som pedagog og skribent.