Aktuelle forestillinger

Heidi Rustgaard arbeider som koreograf mellom England og Norge. Hun har siden 1999 jobbet tett med Hanna Gillgren (SE) under «H2DANCE». Sammen har de skapt en rekke verk som ofte tematiserer møter mellom ulikheter.

Alt fra møter mellom Heidi og Hanna selv til mellom kulturer, strukturer, sosiale forskjeller osv osv. Nå utvider de sin koreografiske praksis til å også inneholde kuratering og arrangering av festivalen «Fest en Fest» som finner sted i Deptford, London. Festivalen blir et møte mellom koreografisk kunst fra Norden og scenekunstmiljøet og publikum i England. Danseinformasjonens utsendte, utstyrt med listen med 10 spørsmål benyttet muligheten til å møte henne da hun var innom Oslo i mai, for å vise forestillingen Strangers and Others på Sentralen.

Intervjuet av: Eivind Seljeseth, for Danseinformasjonen
Portrettfoto: Benedict Johnson

heidirustgard1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå er jeg her på Sentralen i Oslo for å vise forestillingen Strangers and Others. Det er et arbeid der vi (H2DANCE) tok utgangspunkt i å se på møter mellom kulturer, sosiale grupper, folk i ulik arbeidssituasjon osv. Vi spurte oss hvordan vi kan komme sammen, se hverandre og skape empati og forståelse for ulikhet. Denne prosessen endte med at det er publikum som er aktører i forestillingen der de inviteres til å se og ta på hverandre innenfor et koreografisk system, styrt av oss. Forestillingen hadde premiere i oktober i 2017, og har turnert en del. Mest i England men vi var også i Bergen i november. Nå skal den vises to kvelder her i Oslo.

I tillegg jobber jeg og Hanna med festivalen Fest en Fest som skal skje i London fra 22. til 24. juni.

Det er en festival som fokuserer på koreografi som kunstform og vi ønsker å skape en møteplass både for kunstnere i London, publikum og nordiske kunstnere. I England har vi en kunstkategori som heter «Live art» hvor den mest eksperimentelle scenekunsten befinner seg. Men dansen har aldri helt fått plass under den kategorien og eksisterer litt på siden og koreografi har liksom ikke fått sitt eget rom den heller. Dette mellomrommet prøver vi å bidra til å fylle med denne festivalen.

Andre festivaler i London er ofte spredt rundt geografisk i byen. Det gjør det vanskelig å skape møtepunkter utenfor selve forestillingene. Dette vil vi gjøre annerledes. Vi ønsker å skape en hub, i Deptford, der alt skjer på tre scener med 15 minutters gåavstand mellom hverandre. Det blir et tett program der dagene starter med diskursprogram til lunsj, videre til 4 forestillinger om dagen, før det blir fest på kvelden. Vi legger til rette for at de involverte kunstnerne er tilstede under hele festivalen og deltar i diskursprogrammet og de mer uformelle møtene under festivalen.

Hvorfor ville dere invitere akkurat nordiske kunstnere til London?

Jeg er født og oppvokst i Norge og Hanna er fra Sverige. Vi har begge bodd og arbeidet i England i over 20 år. Så vår tilhørighet ligger i mellom de to stedene både kulturelt og geografisk. Vi ser at det skjer veldig mye bra innen scenekunst i Norden som ikke blir presentert i England. Det ligger et ønske om å inspirere det britiske scenekunstfeltet, hjelpe med å spre god scenekunst og samtidig skape en kontekst for oss selv og vårt eget arbeid.

På festivalens nettsider, bruker dere begrepet «expanded choreography», hva legger dere i det?
Et utvidet koreografibegrep speiles i flere elementer i festivalen. Først og fremst ser vi på hele festivalen som et koreografisk verk i seg selv, der vi som kunstnere arbeider koreografisk med festivalens forløp i tid og rom, publikums bevegelse og helheten av festivalen. Kunstnerne som presenterer arbeider under festivalen har også til felles at de arbeider koreografisk med materiale som ikke nødvendigvis trengs å defineres som dans, men likefullt som koreografi. Vi kjenner igjen dette i vårt eget arbeid og ønsker igjennom Fest en Fest å undersøke hvordan koreografiske strategier og redskaper kan brukes også utenfor dansen.

Festivalen stiller også spørsmål til eksisterende programmeringsstrukturer, hvordan estetisk makt, visningsmodeller og hierarkier fungerer nå og hvordan vi som kunstnere kan behandle dette annerledes.


2. Hvordan har prosessen med dette prosjektet vært, og skiller det seg ut fra tidligere arbeid?
Arbeidet med festivalen henger tett sammen med vårt kunstneriske arbeid ellers, spesielt tematisk. Den største forskjellen er kanskje at når vi arbeider med sceniske prosjekter, inviterer vi inn mange ulike folk i prosessen for å få testet materiale og sett på det fra så mange ulike perspektiver som mulig. Med festivalen får vi ikke testet noen ting før vi er der. Alt må planlegges og vi må hele tiden forestille oss hvordan det kommer til å henge sammen. Men kanskje den første festivalen også kan få være en slags prøveperiode. Vi ser for oss at det skal bli en festival som er hvert år, så i år blir det en slags pilot. Og så har vi jo sett alle de ferdige verkene før, så vi kan sette sammen rekkefølger, publikumsforflytting og diskursprogram ut fra det.


3. Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?
Jeg begynte å danse ballett da jeg var 11. Før det drev jeg med turn i Drammen og en venninne derfra drev med ballett, så det ville jeg også prøve. Så jeg startet hos Berit Rogne og ble fort veldig interessert i dansen. Så begynte jeg etterhvert også med jazzdans, stepp og etterhvert også moderne dans. Senere startet jeg hos Wenche Brun og ble med i hennes kompani «Attic». Det gjorde stort inntrykk og det var da jeg kjente at dansen var noe å satse på. Dans ble viktigere og viktigere for meg, og den opptok mer og mer av tiden min. Da jeg ble 20, flyttet jeg til London for å studere ved The London Studio Centre. Det var en veldig teknisk utdannelse som fokuserte mye på ballett, men vi hadde også en del jazz og moderne med Graham- og Cunninghamteknikk. Etterhvert forsto jeg at dette ikke var det jeg interesserte meg mest for, og ville finne ut hva som skjedde innen samtidsdansen. Jeg brukte mye tid etter studiene på å lære meg ting jeg ikke hadde lært på skolen og jeg bevegde meg ganske langt unna den retningen jeg hadde studert.

Jeg møtte Hanna i 1998 og vi hadde en kjempegod kjemi med en gang! Vi forsto begge fort at dette skulle vi fortsette med, sammen og startet H2DANCE i 1999. Møtet mellom oss som koreografer og kunstnere har vært grunnlaget for samarbeidet fra da og helt frem til i dag.

heidirustgard duet
Duet (2013) • Foto: Benedict Johnson

4. Har du en kunstnerisk grunntanke i ditt arbeide?
Alle prosjektene våre tar egentlig utgangspunkt i møter. Det kan dreie seg om maktforhold, manipulasjon, hierarki, gruppetenkning osv. Jeg tror det springer ut av samarbeidet. Vi er to personer som lever ganske ulike liv og som møter hverandre i prosess når vi lager ting sammen. I 2013 lagde vi en forestilling som vi kalte «Duett». Da hadde vi arbeidet tett sammen i mange år, først med duetter og videre med større produksjoner der vi koreograferte og regisserte fra utsiden. I den tiden hadde konflikter og ulikheter oss i mellom fått bygge seg opp. Så vi bestemte oss for å ta tak i dette med å gå i parterapi som en del av prosessen med å lage en ny duett med oss to.

Vi ønsker å skape likestilte møter mellom publikum, utøvere og koreografisk materiale. Dette manifesterer seg også i prosessene, der vi inviterer ulike folk inn, både for å teste, se på, og diskutere materialet. På den måten blir prosjektet møtt fra så mange perspektiver som mulig imens det fortsatt er under utvikling.


5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Ja, vi starter med en tematikk, eller noe vi vil undersøke. Den bestemmer hvordan form forestillingen skal få, avhengig av hvem vi vil aktørene skal være. Om det skal være publikum selv, et kor, dansere osv.  Så jobber vi med å se på denne tematikken fra så mange perspektiv som mulig. For å gjøre det, inviterer vi ulike mennesker inn i prosessen. Det kan være noen som har en spesifikk bakgrunn, jobb, eller kulturell tilknytning som er relevant for prosjektet, eller en mer mangfoldig gruppe. Videre fortsetter vi å vri og dreie på materialet. Repetere, bytte ut elementer og form. Både romlig, fysisk, tematisk og teoretisk. Vi ser på det utenfra og innenfra. Fra ulike vinkler. Sånn jobber vi hver gang. Og så leter vi alltid etter et slags system som vi kan plassere materialet inn i.

Stemmebruk og humor er også viktig i våre arbeider. Det prøver vi alltid å trekke ut. Vi har noen stemmeøvelser som vi alltid bruker som inngang i prosesser. Både for å bli kjent med aktørene og for å få dem til å føle seg trygge i situasjonen og bli kjent med hverandre. Noen ganger utvikler vi slike øvelser til å bli en del av forestilling, andre ganger forblir det bare en inngang, eller en oppvarming.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg føler meg ikke helt som en del av det norske dansekunstfeltet, og at jeg står litt på utsiden og kikker inn. Det skjer veldig mye spennende i Norge og jeg synes at det har forandret seg mye de siste årene. Det ser ut som det finnes masse energi i feltet og folk tar initiativ og satser. Det er inspirerende å se! Det ser ut til at forandring kan skje mye fortere i Norge enn i Storbritannia. Det handler kanskje om bagasje. I England er det så mye som dras med fra tidligere, men i Norge er ikke historien like tung, slik at det går an å bevege seg fortere fremover. Det er veldig bra.
Det er jo også derfor vi vil vise hva som skjer i Norden for folk i Storbritannia – for å inspirere!


7. Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?
Det finnes så mange forestillinger som har gjort inntrykk opp igjennom så det er vanskelig å velge ut noe… Men alle de vi har invitert til festivalen er selvfølgelig kunstnere jeg synes gjør veldig bra ting og som jeg beundrer på mange måter. Hvis jeg skal nevne flere navn kan det være Wendy Houstoun, som er en kunstner vi har arbeidet med, Janet Cardiffs arbeid «40 part motet», Cindy Shermans arbeid, øyeblikket når den store veggen faller i forestillingen «Palermo Palermo» av Pina Bausch, Simone Aughterlony og Jen Rosenblits forestilling «Everything fits in the room», Judith Butler og queerteori.


saysomethingravendans
Say Something (2011) • Foto: Antero Hein på Ravnedans 2017

8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?
Å være i en stor by, gå igjennom gater jeg aldri har gått i før og miste orienteringen. Å bli lost og å finne veien igjen. Det inspirerer meg. Det er noe med å gå inn i noe som jeg ikke helt forstår for å finne ut av ting, lære noe nytt. Det er noe jeg tar med meg inn i kunstneriske prosjekter. For eksempel da vi jobbet med forestillingen Say Something, som er et arbeid der korsang er en vesentlig del av forestillingens materiale. Jeg hadde aldri drevet med korsang selv og gikk inn i prosjektet uten forkunnskaper eller forutinntatthet. Vi måtte, sammen med komponist Sylvia Hallett, finne ut av og lære om hvordan komponere og arrangere korsang og hvordan det kan være parallelt til arbeid med bevegelse. Når man ikke bare jobber med det en kan fra før, er det lettere å gjøre ting på nye måter og ikke repetere seg selv. Det er viktig for meg.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?
Huff, ja. På mange måter er jeg lei av det der spørsmålet. Trenger dansekunsten å ha et så veldig stort publikum da? Hva vil et stort publikum si? Hva er stort? Jeg synes det er et overdrevet fokus på å telle hoder heller en hva slags opplevelser de folkene som kommer har. Kunstopplevelsen og det som skjer rundt er vel så viktig og bør være det vi fokuserer på. Kanskje kan det igjen skape større interesse rundt dansekunsten og igjen åpne for et større publikum for den del. Jeg tror på å skape en litt mer avslappet, inviterende atmosfære rundt kunstopplevelser.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Mitt viktigste ønske er at vi kommer dit at det er større likestilling mellom mannlige og kvinnelige kunstnere på dansescenene og at det blir større rom for kvinnelige kunstnere fra queer-feltet. Dansekunsten har vært og er jo dominert av kvinnelige kunstnere, men når vi ser på hva som vises på scener, hvem som får hvilke muligheter og hva som løftes frem, dominerer mannlige kunstnere.

Merker du noe forskjell på dette mellom Norge og England?
Jeg har inntrykk av at det er litt bedre i Norge, men det vet jeg ikke sikkert om stemmer. I London har det vært veldig mye diskusjoner rundt det, men veldig lite har skjedd. Mannlige koreografer løftes frem og kunst skapt av menn blir automatisk sett på som bedre kunst enn kunst skapt av kvinner.
Vi prøver å bidra med å ha flere kvinnelige kunstnere enn mannlige i festivalen uten at vi definerer det som en «kvinnefestival» eller et kvoteringsprosjekt for den del. Det er først og fremst en samling av gode kunstverk!

Fest en Fest
Deptford, London
22. - 24. juni
festenfest.info
Følgende kompanier/koreografer kommer til festivalen: Mette Edvardsen, Ingri Fiksdal, Kristin Ryg Helgebostad/Laura Marie Rueslåtten, H2DANCE, Karen Røise Kielland i tillegg til Matthias Sperling (UK) og Björn Säfsten (SE).

Mer om H2DANCE: h2dance.com


Heidi Rustgaard ble intervjuet av Eivind Seljeseth, for Danseinformasjonen.
Eivind Seljeseth arbeider som dansekunstner med base i Oslo. Han er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo (MA i Koreografi) og Skolen for samtidsdans (nå Høyskolen for Dansekunst). Eivind jobber som koreograf og utøver med å initiere egne prosjekter og i ulike samarbeidsformer og konstellasjoner. Som utøver har han arbeidet med bl.a. Ingri Fiksdal, Heine Avdal & Yukiko Shinozaki / fieldworks, Eva-Cecilie Richardsen, Hege Haagenrud, Solveig Styve Holte, Bente Alice Westgård og Myhre/Wahlstrøm.
Han er involvert i ulike samarbeid i det norske kunstfeltet. De siste årene har de mest omfangsrike samarbeidene vært med koreografene Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad igjennom prosjekter som AV HISTORISK GRUNN og Lulleli for Fruholmen fyr.
Mer informasjon om Eivind Seljeseth finner du her.