INTERVJU: Fredag den 6. november 2015 gikk Mr. Per Roar inn døra til Teater Akademiet i Helsinki og kom ut igjen som Dr. Per Roar.

Han disputerte i PhD-programmet for Performance Studies med avhandlingen Docudancing Griefscapes – Choreographic strategies for embodying traumatic context in the triology Life & Death. Et par uker tidligere tok Brynjar Åbel Bandlien og Per Roar opp en samtale om avhandlingen, arbeidet og livet.

 

teddy1Brynjar Åbel Bandlien (BÅB): REC. Ja, kult. Kult å komme tilbake fra Postdance-seminaret i Stockholm, da. Hva er det du leser korrektur på nå? Er det..
 
Per Roar (PR): Det er avhandlingen Docudancing Griefscapes som skal publiseres i forbindelse med min disputas ved Kunstuniversitetet Helsinki fredag 6. november, så dette er en siste runde for å sjekke at alt stemmer. Avhandlingen er en av de siste dinosaurer på alle mulige måter, for framover vil disse publiseringene bli gjort online. De ville gjerne at jeg også skulle gjøre det med min tekst, men ettersom jeg ikke hadde hatt det formatet i tankene fra starten av – og i tillegg har jobbet med online prosjekter tidligere og har stor respekt for det mediet – så ville det betydd at teksten hadde blitt skrevet helt annerledes: for et nettbasert format. Det har jeg ikke gjort. Så selv om avhandlingen også blir tilgjengelig elektronisk etter hvert, så vet jeg (og leserne) at den ble skrevet for en tradisjonell bokform.
 
BÅB: Og det jo kult da at du har det både i bokform og at det blir tilgjengelig på nett. Både og.
 
PR: Ja, det blir bra. Jeg er samtidig også interessert i nye og framtidige muligheter for å skrive i et online format, fordi det åpner for rom i selve teksten. Den blir ikke lenger kun på en flate. Du leser ikke bare nedover. Du kan også lese ’innover’ ved å legge inn lenker, bilder og video, som gir teksten andre dimensjoner og uttrykk. Det krever en helt annen måte å tenke på som stiller andre krav til koordinering av form og innhold.
 
BÅB: Hva er det du har gjort online før?
 
PR: Jeg utforska formatet første gang da jeg gjorde Masterprosjektet mitt i Performance Studies ved Tisch School of the Arts som er en del av New York University (NYU) .. det var på slutten av 90-tallet, da skrev jeg om min opplevelse av still-bilder som lyd og bevegelse – og brukte her forskjellige tekstformater for å få frem ulike stemmer i min egen tekst. Her jobbet jeg mye med bruken av Hyperlinks som et tekstlag i en analog tekst. Sånne Hyperlinks som nå er helt vanlig, men som da var veldig nytt. Jeg likte veldig godt å jobbe med ulike tekstformat. Det gjorde hele teksten mer tredimensjonal. Tilsvarende det en egentlig gjør når man jobber med dans og med koreografi: jobber flerdimensjonalt. Det er ikke flatt. Men da jeg begynte med avhandlingen som jeg har skrevet ferdig nå, så var det ikke… opplevde jeg ikke at tiden var kommet dit helt enda for å gjøre en hel doktoravhandling i det formatet. Jeg valgte derfor å skrive ut i fra en mer tradisjonell mal.
Min interesse for online formatet har imidlertid prega mitt kunstneriske arbeid også etter jeg skrev Masteroppgaven ved NYU. For eksempel, så lagde jeg et forestillingsprosjekt kalt Skutt i hagestolen – kunsten med camping  hvor campinglivet dannet den ytre rammen. Som en del av dette campingprosjektet ble det lagd en nettside, som fikk prisen for beste nettside i kategorien scenekunst på kunst.no i 2000. I dag er den nettsiden teknisk sett helt antikvarisk. Selve prosjektet derimot spant ut av min interesse for interaktivitet, og jeg var veldig opptatt av internett også som et slags forestillingsformat i seg sjøl, og prosjektet kom derfor til å eksistere på tre plattformer samtidig: som et live-event, hvor publikum kunne velge mellom ulike alternativer for deler av hendelsesforløpet, et nettsted, samt en ’radiofølgetong’. Min interesse var hvordan kunne vi få disse tre arenaene til å sameksistere som en helhet, selv om de ulike mediene ikke nådde de samme menneskene. Fordi hovedplottet var karakterbasert, så var karakterene også velegnet for NRK P1 Reiseradioen hvor de deltok med  korte reportasjer hver morgen fra forskjellige campingplasser, i tillegg til at de var helt sentrale i selve live-forestillingen og at de deltok på nettsiden med bl. a. en kommentarspalte hvor de ba leserne om råd.
 
teddy2BÅB: Okei, så på radio, som forestilling og på nett. Tre medier.

PR: Ja, dette syntes jeg var veldig morsomt å jobbe med. I forestillingstrilogien Liv & Død som diskuteres i avhandlingen så inkluderte også denne prosessen underveis et web-basert bloggprosjekt. Det er så rart å tenke på nå, men for kun seks-sju år siden innebar det en masse merarbeid som i dag ikke lenger er et problem. Den gangen måtte alt tilrettelegges og formatteres ettersom det fantes få ferdiglagde maler for å lage nettsider og blogger. Det krevde derfor en programmering som utøverne og jeg oftest ikke klarte å ta del i eller hadde tilgang til. I dag kan en bare velge en ferdig formattert mal og skrive inn tekst eller legge til bilder og lenker, så gjøres selve formatteringsjobben av seg selv. Det gjorde det ikke den gangen, da måtte for eksempel alle bildene formatteres manuelt og lastes opp  uten hjelp av smart-telefoner med kamera og enkle overføringsmuligheter så tok dette mye tid og krefter.
 
BÅB: Men kan jeg bare spørre deg om det Masterprosjektet du gjorde i Performance Studies ved NYU, var det med Peggy Phelan eller André Lepecki?
 
PR: André var ikke ferdig med doktorgraden sin, så han kom tilbake året etter tror jeg. Peggy var der, men hun hadde permisjon det året, dessverre, men jeg leste veldig mye av tingene hennes, og jeg var jo i det samme miljøet som hun var i – vi snakker om 1998 og 1999.
 
BÅB: Ja, for det var vel da hun kom ut med Mourning Sex og An Ontology on Performance?
 
PR: ”Ontology” kom i 1993 i boken Unmarked: politics of performance, og Mourning Sex: performing public memories ble gitt ut like før jeg begynte på NYU i 1997, så de bøkene leste jeg jo. Judith Buttlers mest kjente verk kom jo også ut på tidlig nittitall og ble svært viktig her for forståelsen av performativitet.
 
BÅB: Det må jo ha føltes veldig relevant for studiet selvfølgelig, men Judith Butler tenker jeg må ha føltes relevant sånn rent menneskelig. Ikke bare kunstnerisk, men personlig.
 
PR: Ja. Performance Studies er jo også et av de stedene hvor alt som er skeivt har en funksjon og betydning (og ler godt)
 
BÅB: Man er ikke skeiv for ingenting ha ha
 
2 timer senere…

teddy3BÅB: Nå har det snart gått en time til. Er det noe mer du noe mer du vil legge til nå? (om ditt kunstneriske virke)
 
PR: Jeg tenker at mitt kunstnerisk virke ligger i skjæringspunktet mellom mitt vitebegjær og det å finne uttrykk for det jeg er opptatt av. Jeg vet ikke formen det vil ta enda - og er åpen med tanke på hva og hvordan det vil komme til uttrykk... og om uttrykket blir til i lag med andre, eller om det vil handle om å lage egne arbeider..  om det vil bli i form av kunstprosjekter, kunstnerisk forskning eller blanding av begge, eller noe helt annet, det vet jeg ikke, det vil tiden vise. Jeg har bare bestemt meg for at jeg ikke skal låse formen på forhånd om jeg kan unngå det. Et kunstnerisk virke handler først og fremst for meg om hvordan jeg kan nære en interesse. Og hvordan jeg kan ivareta det dansende. Nå bruker jeg det ’dansende’ litt som en metafor, men egentlig ikke: for meg handler det om å ivareta det dansende i egen kropp –og med det også nære en nysgjerrighet for det jeg ikke forstår. For dét er en dans som jeg synes mye om… Altså det dansende som en strategi for å kunne bevege seg mellom ulike rom, virkeligheter og perspektiver - for å bevege og bli beveget av det som omgir en. Det er den bevegelsen jeg gjerne vil fortsette dansende.
 
BÅB: Kjempefint å høre at du har lyst til det. Det ble jeg veldig glad for å høre. Ha ha. Fint. Da trykker jeg på REC for å stoppe opptaket.


Om Per Roars doktorgradsprosjekt og disputas fra hjemmesiden til Kunstuniversitetet Helsinki: 
uniarts.fi/en/newsroom/v%C3%A4it%C3%B6s-docudancing-griefscapes
Og om publikasjonen:
teak.fi/menu_description.asp?menu_id=2107


Dr. Per Roars avhandling Docudancing Griefscapes – Choreographic strategies for embodying traumatic context in the triology Life & Death, Peggy Phelans bøker Mourning Sex og Unmarked: Ontology of Performance, samt André Lepeckis bøker Dance og Exhausting Dance: Performance and the Politics of Movement er å finne i Danseinformasjonens bibliotek.

Per Roars samtalepartner var dansekunster Brynjar Åbel Bandlien som for tiden er ansatt i et vikariat hos Danseinformasjonen.
Foto: Brynjar Åbel Bandlien

Hele samtalen blir tilgjengeliggjort ved en senere anledning.