Koreograf, danser og billedkunstner Helle Siljeholm er denne uken ansvarlig for en kunstnerisk happening og sesongåpningen på Black Box Teater. Nodes on fish, stars and the social er et 72 timer langt event, som går fra 19.- 22. januar. Danseinformasjonen har i den anledning stilt henne tre spørsmål.

Prosjektet er omtalt som et nabolagsslabberas på Rodeløkka, en romstering rundt i historien til Black Box Teater og en poetisk undring over hvordan verden og våre samfunn kommer til å være i fremtiden.

Tekst: Sigrid Øvreås Svendal
Foto: Istvan Virag

Helle.jpg1: Vil du fortelle mer om prosjektet og hvorfor du, i samarbeid med andre, har valgt denne formen?
Prosjektet har utgangspunkt i at jeg for noen år siden leste et intervju med Franco "Bifo" Berardi, en italiensk filosof og aktivist, som mener at vi i vår tid har en begrenset evne til å forestille oss, eller ha alternative forventninger, til fremtiden, da vi ikke klarer å tenke eller handle utenfor den kapitalistiske logikken (les: neo-liberalismen). For meg ble det interessant som et utgangspunkt for å gå inn i teateret, som er et slags fantasi-produksjons-visningsrom. Vi går i teateret for å se på og ta del i hverandres fantasier. Om tesen til ”Bifo” stemmer for samfunnet for øvrig, er det interessant å tenke på hvordan dette påvirker kunstproduksjon og oss som kunstprodusenter.

Kort fortalt forsøker vi å teste ut denne tesen i praksis. Er det i det hele tatt mulig for oss å generere andre eller alternative sosiale fantasier i teateret? Hvilke forventinger må vi da forsøke å bryte med, om teateret, om samfunnet, om publikum, om kunsten, om det sosiale for å forsøke å skape et annerledes mulighetsrom. Dette har vært grunntanken i utviklingen av prosjektets ulike bestanddeler, som vi kaller noder (knutepunkter). Prosjektet bruker noe som heter Starfish distributed network som dramaturgisk og koreografisk modell. Dette skal vi teste ut i praksis nå til torsdag og frem til søndag. Modellen er basert på en block chain-struktur, hvor den mest kjente er bit-coin. I utgangspunktet skal alle involverte i nettverket være likeverdige, uavhengig av ressurser. På ulike måter forsøker vi å rykke i det tradisjonelle forholdet mellom aktører og besøker, både i form og i hvordan de besøkende kan forstås som egne noder i seg selv.

2: I fjor tok du en mastergrad i billedkunst på KHiO. Kan du si noe mer om dette arbeidet og hvorfor du valgte dette studiet?
Etter å ha freelancet som dansekunstner i 12 år, fra jeg var 21 år, opplevde jeg at jeg hadde behov for ny og annerledes input. Jeg ønsket å tilegne meg ny kunnskap, lære fra andre kunstpraksiser og tilegne meg andre metoder for praksis og tenkning. Masteren kommer med en studieplan der en selv kan velge hvordan en legger opp studieløpet. Det jeg også satte stor pris på var at studiet er basert hovedsakelig på egen praksis og utviklingen av denne. Videre velger man kurs og workshoper som man har lyst til å delta i og som kan passe til eller bidra inn til eget studioarbeid på ulike måter. Dette passet meg godt.

3: Hva har studiet i billedkunst betydd for ditt koreografiske virke og hva har din bakgrunn som dansekunstner tilført studiene i billedkunst?
Et godt spørsmål – jeg tror ennå ikke jeg forstår dette fullt og helt, og trolig vil det ta litt tid å finne ut av. I studiet begynte jeg, litt tilfeldig, å arbeide med foto, installasjon, film og materialiteten av film som sådan. Dette er noe jeg fortsatt arbeider med og utvikler, men ikke på en måte som jeg ville kalt dansekunst. Samtidig er det klart at når det kommer til romlig tenkning og "bevegelse" av ulike materialer, har jeg med meg min praksis fra dansekunst. Likevel forstår jeg dette mer som et verktøy jeg tar i bruk for å løse en oppgave og ikke som forgrunn i verket.

Når jeg jobber med dansekunst er jeg opptatt av å løsrive meg fra en idé om form. Ikke fordi jeg synes form er negativt, men fordi jeg opplever at det for meg kan begrense nysgjerrighet og kreativitet. Jeg prøver heller å undersøke og arbeide med hvordan ulike materialiteter kan eksistere sammen i tid og rom, som en koreografisk praksis. Kroppen, som jeg tidligere i større grad tenkte på som den fysiske menneskelige kroppen, forsøker jeg nå å undersøke og forstå som en av mange materialiteter som kan være delaktig i det kontekstuelle universet.

Jeg prøver å fri meg fra tanken om hvorvidt prosjektene skal bli forstått som dansekunst, billedkunst eller performance for den saks skyld. Jeg forsøker å legge opp skisser der artikuleringen av ulike materialiteter kan samhandle med hverandre. Det er ikke så lett egentlig, da det kan jo bli vanskelig å skjønne hva en holder på med. Men jeg tenker at jeg ikke vil gå inn i en pakke, lage produkter som er enkle å selge, og som erfares likt uansett hvor det er, hvilket rom en er i og hvem som er med i prosjektet.

Det er også interessant på hvilken måte det kollektive synes i prosjektene. Er det via konkret involvering – i forgrunnen som dette prosjektet på Black Box Teater? Eller er det en undersøkelse av samfunnet basert på egen erfaring med et konkret materiale, som mitt neste prosjekt baserer seg på. Da skal jeg ha en utstilling på Fotogalleriet i slutten av februar, som dreier seg rundt mitt arbeid med super 8 mm og det tidligere kjemiske basematerialet for denne typen film – cellulose acetat.

En av flere kjære professorer som jeg ble kjent med på billedkunststudiet, og som jeg fortsatt har god kollegial kontakt med, Dag Erik Elgin, sa til meg: ”Det er totaliteten som er ditt materiale, Helle”. Han kan fint ha rett i det.