Lite ante fru Bergljot Bårdar Nordal, da hun startet danseskole i Stortingsgaten 30 i 1937, at skolen fortsatt 80 år senere ville være i stor aktivitet med mange hundre elever.

Før 20. mars 1992 visste heller ikke Hilde Olsen at hun og hennes fremtidige forretningspartner og mann, Freddy Haugan, skulle drive Bårdar til nye høyder gjennom 90-tallet og helt frem til i dag. De to møttes tilfeldigvis på et 3-timers intensivt swingkurs i mars 1992, og siden den dagen har det vært dem.
Sammen har de blant annet etablert fagskole innen dans og musikkteater, drevet talentsatsing, skapt forestillinger for profesjonelle og drevet kveldsskole med stort tilbud både innen sosial dans, sportsdans, ballett og jazzdans. Nå skal jubileet feires med festforestilling 21. januar!

Av: Sigrid Ø. Svendal
Foto: Sigrun Drivdal Johnsen

011
Danseinformasjonens utsendte møter Hilde og Freddy Haugan i Bårdars lokaler i Rosenkrantzgate tidlig i januar. Hit flyttet de i 2013 etter nærmere 70 år på Tullinløkka. De gamle lokalene med trapper opp og ned og sidelengs er erstattet med 3000 kvm med lyse og nyoppussede studioer, garderober, sangrom, kontorer og kantine ett steinkast unna Rådhuset, i nattklubben Smugets gamle lokaler. Her viderefører de arven fra 1937.

Bergljot Bårdar Nordal var helt fra starten opptatt av dansetrender, og tilbød tidlig undervisning i swing og jitterbug. Hvordan har dere videreført dette?  

Freddy: Vi er også opptatt av å være med i tiden. Det har Bårdar alltid prøvd å være. Det lærte jeg av fru Bårdar. Vi var for eksempel de første som startet med klasser i aerobic – det tok helt av. Vi hadde 30-40 klasser i uka. Vi hadde også Flashdance-kurs, hvor jeg underviste. Jeg er medlem i Norges Danselærerforbund, og derfra fikk vi koreografien fra Flashdance-filmen skrevet ned. Vi leverte løpesedler utenfor kinoene, og sånn fikk vi masse folk på klassene. Vi hadde også Travolta-dans på slutten av 1970-tallet, hvor køene strakte seg 200 meter nedover gata. Alle skulle inn å lære de åtte trinna, men sånn var det den gangen. Det var moro!

01Hilde: Så tok vi inn Riverdance da det var pauseinnslag på Eurovision Song Contest (MGP). Da hentet vi inn en irsk lærer, og over natta kom det 150 stykker på Riverdance-klasse. Det var gøy! Så vi prøver å følge med i tiden, og se hva som er behovet.

Freddy: Vi ønsket også å starte med break tidlig på 80-tallet, men visste ikke hvem som kunne undervise. Da gikk jeg ned på Karl Johan hvor de sto i en stor ring med ghettoblaster. Jeg spurte hvem som var best, og fikk huka tak i ham. Han kom med crewet sitt og startet break-undervisning på Bårdar. Jeg tok de beste gutta i gata, for det er der man finner dem. Det har vært viktig for oss å finne ut hva som er greia til enhver tid.

Bårdar har et veldig allsidig tilbud – både idrett og kunst, barn og voksne, hobby og utdanning – hvordan løser dere dette?

Hilde: Vi tenker bredde og allsidighet. Vi skal ha tilbud til alle. Det er viktig med tilbud på kvelden til de som ikke skal bli dansere, for de som vil danse som hobby. Men det er krevende. I starten gjorde vi alt, og jobbet døgnet rundt. Jeg var rektor og underviste på Akademiet, hadde ansvar for regnskap og fulgte opp lærerne både på Akademiet og på kveldskolen. Vi underviste også på kvelden begge to, og det krever å drive slik.

Det å bli større kan være en utfordring, for da kan man miste kvaliteten. Vi har løst det ved å få inn flere ledere, som har ansvar for de ulike avdelingene. Så kan vi heller følge opp dem. Vi klarer ikke ta oss av alt dette selv, men vi har mange flinke ansatte som vi stoler på og som er med på å utvikle skolen. Uten disse går det ikke!

Freddy: Bårdar er også medlem av Norges danseforbund som driver med konkurransedans. Vi har en klubb som heter Bårdar Sportsdansere, sånn at man kan konkurrere for de som har lyst. Vi arrangerte mange dansekonkurranser før, men den tid er forbi.

I dag er vi også opptatt av talentutvikling. For fire år siden startet vi et talentprogram for unge som går på kveldsskolen, hvor de trener to klasser pr gang 4-5 dager i uken. De har masse teknikklasser før jul og etter jul har de mye koreografi og en forestilling slik at de får vist seg frem på scenen. Noen fortsetter hos oss og andre går videre. Dette er noe man kan savne på andre kveldsskoler, det å få de unge skikkelig flinke og det å følge dem opp tettere.

Bårdar har jo også i flere år gitt utdanning i dans, men hvordan begynte det? 041

Hilde: Jeg hadde vært danser i Operaen og i Carte Blanche, men fra den marsdagen i 1992 var jeg også knyttet til Bårdar. Jeg begynte med undervisning på kveldsskolen, hvor også Freddy underviste. Han hadde blitt partner etter at Bergljot døde, og vi tok etterhvert over hele driften.

Vi leide ut studioene til opptaksprøver for flere utenlandske skoler og så at interessen var stor. Samtidig opplevde vi at det manglet et tilbud om en kortere utdanning i det norske feltet, og ønsket å gjøre noe med det. Etter søknadsskriving og mye jobbing etablerte vi Bårdar Akademiet med ettårig forskole innen dans i 1995. Noen få år senere utvidet vi med tilbud i musikkteater og med flere år på linjene. I dag er begge linjene toårige, med mulighet for et tredjeår.

Vi ser at elevene får jobber – det er drivkraften. Det er tøft å drive skole for vi har et stort ansvar. De som går her skal få jobb, men ikke alle skal nødvendigvis stå på scenen. De går ut i forskjellige bransjer, men mange jobber i feltet. Det ser vi når vi går på premierer ved teatrene. Det er veldig gøy!

Hvilke milepæler har vært viktige i Bårdars 80 år lange liv? 

Freddy: Oj, det er flere milepæler altså. Helt personlig synes jeg det var veldig spesielt i 1992, da vi fikk en som het Frankie Manning over. Han var lindy hop’ens far. Han var her ti år 03på rad og er rett og slett legendarisk. Han ringte jeg til, før internett og epostens tid, og den samtalen husker jeg godt. Det at han kom hit var en stor milepæl fordi det endret swingdansen i Norge.

Hilde: En annen viktig milepæl var i 1997 da vi fikk godkjent skolen og fikk statsstøtte. Da hadde vi vært i møter i departement og Storting og gjort et stort lobbyarbeid. Men det betydde noe, og vi hadde ikke klart å videreutvikle og drive skolen videre om vi ikke hadde fått statsstøtte.

Men dere har også møtt motgang?

Freddy: Ja, flere ganger, men det var mer tidligere. Vi møtte janteloven da vi startet med undervisning i jazzballett på 1960-tallet. Da kom reaksjonen fra de etablerte kveldsskolene i dans, som ikke syntes at vi som drev med ballroom skulle gi undervisning i jazz. I 1997 da vi fikk godkjenningen for forskolen kom det også mange reaksjoner, fra feltet, som mente at det allerede var nok skoler som ga utdanning i dans.

Hilde: Men vi kjørte på. Vi hadde tro på det vi gjorde, tok sjansen og har bevist at det var behov for en slik skole. Når man ser hvor mange som er utdannet fra Bårdar ved de ulike teatrene og kompaniene, har vi vist at behovet var der. Men det kommer jo ofte reaksjoner når det kommer noe nytt. Og så har vi jo blitt såpass store og da er vi også synlige og utsatt for ”snakking”, men vi ser at dette har blitt bedre med årene.

Det har jo også vært store diskusjoner rundt Bårdars studenter i praksis i ved teatrene?

Hilde: Dette er veldig viktig for meg som leder og for skolen. Jeg har gått åtte år på Operaens ballettskole, og er oppvokst på et teater, med tett kontakt til Nasjonalballetten. Jeg var med i alle forestillinger som var. Den opplevelsen er så sterk for meg, og det å få kontakten mellom skolen og miljøet er viktig. Du kan ikke bare gå på en skole og være i studioet, for det er ikke realiteten. Du må ut dit! Derfor ønsker vi at studentene skal få praksis fra virkelige oppsetninger og forestillinger, og jeg mener også at det vil bidra til å høyne nivået på bransjen.

Bårdar Akademiet er en yrkesrettet fagskole. Det betyr at kompetansen skal kunne tas i bruk i arbeidslivet uten ytterligere opplæring. Vi må derfor sørge for at yrkesopplæringen er så relevant som mulig, og det gir utslag i undervisningsform og metoder, samt bruk av praksis. Ikke bare vil studentene få testet sin kunnskap og kompetanse i virkelige jobbsituasjoner gjennom praksis, men de får også mulighet til å se sammenhengen mellom teori og øvelser som det terpes på i det daglige, og den praktiske utførelsen på en arbeidsplass. På toppen av alt kommer fordelene med å kunne knytte kontakter og nettverk med profesjonelle aktører.

Men det er viktig at vi ikke tar jobber hvor det kunne vært ansatt profesjonelle. Det betyr for eksempel om vi får tilbud om tre praksisplasser, sier vi nei. For teatrene har råd til å betale tre stykker, men en hel gjeng som de ellers ikke kunne betalt blir noe annet. Det er et tilskudd til teatrene som er fint begge veier. Det kan ikke være sånn at praksisstudenter tar plassen til profesjonelle. Det er vi veldig nøye på, og går i tett dialog med teatrene om hver enkelt oppsetning for å avklare dette. Det er viktig for oss – og nå er det jo også en avtale mellom NoDa (Norske Dansekunstnere) og MFO (Musikernes fellesorganisasjon) og teatrene om studentpraksis.

02Hvor er Bårdar om 20 år?

Freddy: Spør barna våre! Neida, vi har ikke kommet dit ennå. De vil bare danse de. Nei, det er vanskelig å si, men at Bårdar består det er helt sikkert.

80-åringen lever i beste velgående, og har ingen planer om å gå av med pensjon. Vi gratulerer med jubileet!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

baardar.no

Bårdar feirer 80 år!