Aktuelle forestillinger

Mette Edvardsen er en dansekunstner to land er villige til å krangle om. I regi av Danseinformasjonen var jeg i Berlin i begynnelsen av november på møte i nettverket ENICPA (European Network of Information Centres for the Performing Arts). På dette møtet var også Danse- og teatersentrum som bl. a. presenterte den nye scenekunstdatabasen Sceneweb (sceneweb.no). Som et eksempel ble det foretatt et søk på Mette Edvardsen, noe som førte til en vennlig disputt mellom det flamske informasjonskontoret for scenekunst som mente at Mette var belgisk, og oss norske som tok det som en selvfølge at hun er norsk. Sannheten er i hvert fall at Mette Edvardsen er en dansekunstner to land er villige til å krangle om.

Av: Sindre Jacobsen

mette1
Mette i residens ved Theatre in Motion ved beiLAB/Beijing i 2007 • Foto: Mette Edvardsen

1.    Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå reiser jeg med soloforestilingen ‘Black’ og prosjektet ‘Time has fallen asleep in the afternoon sunshine’ hvor vi er en gruppe som lærer oss bøker utenat. Jeg er tilbake fra et 2 ukers opphold i Jerusalem i forbindelse med festivalen The Jerusalem Show hvor jeg spilte både ‘Black’ og ‘Time has fallen asleep in the afternoon sunshine’. The Jerusalem Show organiseres for femte år på rad av Al-Ma’mal Foundation for Contemporary Art, et Palestinsk galleri i Jerusalem, og i år med et eget scenekunstprogram på ulike steder i byen. Jeg spilte ‘Black’ ved the Palestinian National Theatre og ‘Time has fallen asleep...’ i en arabisk- internasjonal bokhandel rett utenfor gamlebyen. Jeg kom hjem i dag for så å reise videre til Szczecin i Polen og Kana Teatr for å spille ‘Black’.


2.    Hvordan skiller disse seg fra dine tidligere arbeider?

I begge disse arbeidene snakker jeg kontinuerlig. I tidligere arbeider har det kanskje blitt sagt et ord eller noen setninger, men det å bruke stemme og språk på denne måten er nytt for meg. ‘Black’ er allikevel både en fortsettelse og et resultat av tidligere arbeider. Etter å ha jobbet mye med objekter, ønsket jeg å se nærmere på min relasjon til disse objektene og se hva som ville skje hvis det ikke var noen ting der. Hvordan skape noe uten noen ting. Jeg jobbet i et tomt rom uten noen ting, og ved bruk av ord og bevegelser, forsøkte jeg å få ting og objekter til å komme til syne. ‘Time has fallen asleep in the afternoon sunshine’ har vært et veldig annerledes prosjekt for meg. I dette prosjektet velger en gruppe utøvere hver sin bok de vil lære seg utenat, og sammen danner de en samling av levende bøker.  Det handler om å utvikle det å lære utenat som en praksis, og å utforske minnet og mediet bok, eller lesing, på en spesifikk måte. Noen kriterier var ikke lenger relevante, både i prosessen og under forestillingene, og det var veldig spennende og nytt.  I ‘Time has fallen...’  er det ikke noe å betrakte fra “utsiden” eller å se på. Det handler om opplevelsen fra “innsiden” og å være i en situasjon.


3.    Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg begynte å danse da jeg var 13 år gammel, og det ble fort veldig seriøst for meg. Det var et voksende og aktivt dansemiljø der jeg bodde (Tønsberg red. anm.), og jeg gikk på en forskole som var en slags initiering til videre studier med dans. Men på et tidspunkt fant jeg ikke lenger den samme gleden eller interessen for dans. Jeg fortsatte med klassisk ballett  en stund til, før jeg sluttet helt å trene. Etter gymnaset reiste jeg til Paris og gikk på en polsk mimeskole som lærer bort en teknikk utviklet fra ballett. I årene i Paris oppdaget jeg dans, bevegelsearbeid og fysisk teater som jeg aldri hadde hatt kjennskap til før. Ved siden av skole, kurs og klasser hadde jeg også mine første erfaringer som utøver. Jeg flyttet tilbake til Oslo i 1994, etter 3 år. I 1996 begynte jeg å jobbe som danser for kompaniet Les Ballets C. de la B. i Belgia med koreograf Hans Van den Broeck (1996 - 2000) og senere med Christine de Smedt (2000 - 2005).  I en periode fortsatte jeg å ha Oslo som base mens jeg turnerte forestillinger med Les Ballets C. de la B., men et prosjekt ble til flere, og basen min flyttet seg etterhvert til Brüssel.

4.    Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Målet må være å kunne skape kontinuitet i min kunstneriske virksomhet og praksis. På den ene siden å kunne opprettholde en situasjon som gjør det mulig å fortsette å både skape og vise arbeider, og på den annen side rent innholdsmessig kunne fortsette å utvikle en kunstnerisk praksis og de forestillingene jeg ønsker å lage. For meg er hvert prosjekt nytt, og samtidig hører alle prosjektene sammen i en større helhet.  Mine ambisjoner er å skape forestillinger som kan utfordre våre måter å se, tenke og oppleve på.


5.    Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Jeg følger ingen bestemt metode i min arbeidsprosess, det kommer an på hvert enkelt prosjekt. Hvert prosjekt har et nytt utgangspunkt, og måten jeg jobber på er en del av hva prosjektet eller forestillingen utforsker, eller et resultat av hva jeg tror prosjektet trenger. Alle mine arbeider, selv om hvert enkelt prosjekt er noe i seg selv, kommer fra samme sted og hører sammen. Egentlig holder jeg kanskje på med det samme hele tiden bare at jeg fokuserer på ulike aspekter, ser på det fra en annen side, stiller nye spørsmål eller stiller samme spørsmål på nytt. Veldig ofte bringer et prosjekt nye prosjekter eller ideer med seg. I perioder hvor jeg jobber veldig intenst og fokusert med én ting, dukker som oftest nye ting opp. De “nye” ideene er ikke nødvendigvis direkte relatert til det jeg holder på med i øyeblikket, og de er heller ikke nødvendigvis avgjørende for det neste prosjektet jeg velger å gjøre. Men arbeidet mitt er en prosess som følger fra prosjekt til prosjekt, og for meg er det viktig å opprettholde en slags kontinuitet og praksis.


6.    Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag? Og, skiller det seg veldig fra det belgiske?
Min kunnskap om det norske dansefeltet i dag er nok både ufullstendig og hullete, men jeg opplever et miljø som er engasjert og aktivt, og hvor det fremdeles finnes mye man kan gjøre. Og det står for meg som noe positivt. Det er vanskelig å beskrive et felt uavhengig av historie, bakgrunn eller kontekst. For å si noe om dansekunsten som et felt må vi se på både kulturpolitikk og hvordan feltet er organisert eller satt sammen. Men samtidig som det er vanskelig å forestille seg hvordan et miljø får vokse og utvikle seg uavhengig av strukturene rundt, synes jeg det er viktig å huske på at det ofte er enkeltindivider eller grupper som setter disse bevegelsene i gang og som driver det fremover.

Det er interessant at et lite land som Belgia har en helt særegen plass innen dansefeltet i Europa, og det er flere grunner til det og mange faktorer som spiller inn. Kuriøst er det også at Belgia har to dansefelt, det flamske og det franske, og de skiller seg veldig fra hverandre til tross for at de tilhører samme land og i Brüssel befinner seg i en og sammen by. Belgia hadde kanskje ikke hatt sin fantastiske historie uten de strukturene og ordningene som støttet og fulgte utviklingen, noe det flamsk-franske skillet kan vitne om. Men i bunnen var det en kompromissløs nyskapende kunstnerisk bevegelse. Et sterkt og aktivt miljø generer mye og det belgiske dansefeltet har utviklet et høyt kvalitetsnivå og er et sterkt profesjonalisert felt. Men vi lever nå i en tid hvor det produseres ekstremt mye, ikke bare i Belgia, og det er vanskelig å ha god oversikt. Dansefeltet er også blitt mye mer markedsorientert, som også har sin pris i et såpass marginalisert felt som dansefeltet er, og det skaper ikke nødvendigvis de beste forutsetningene for å “forandre verden”.

Sånn sett er det norske dansefeltet ikke ulikt. I det norske dansefeltets historie finnes det også eksempler på sterke kunstneriske bevegelser som har hatt stor betydning for hvordan feltet har utviklet seg. Dansefeltet er en praksis og det er alltid i bevegelse. Og feltet er dynamisk når det er nok åpenhet i systemet til at det kan følge opp og tilpasse seg de nye tingene som skjer.

mette2
Fra forestillingen EVERY NOW AND THEN (2009) • Foto  Julien Lanoo


7.    Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke andre kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Det er mange forestillinger og kunstnere som har betydd og betyr mye for meg. Felles for dem er at de gjør noe med hvordan jeg tenker, ser eller opplever. Arbeider som ikke ønsker å innfri publikums forventninger, men åpner noe nytt eller noe annet, som følger sine egne forutsetninger for det de ønsker å oppnå. Forestillinger jeg ikke umiddelbart kan plassere eller beskrive, men som gir en opplevelse som forandrer eller vekker ved noe. Jeg husker veldig godt å ha sett ’7 mot Theben’ og en annen forestilling jeg ikke husker tittelen på, begge av Verdensteateret, på BIT - Teatergarasjen i Bergen i 1994. Det var som å oppdage et helt nytt rom, en ny verden, og det var for meg viktige arbeider. Derfra følger en lang liste med navn og titler. Av forestillinger jeg har sett mer nylig kan jeg nevne ’An afternoon love’ av Pathosformel fra Italia som jeg så en visning av i Brüssel i juni, og nå i høst i Jerusalem ’35 minutes’ av Los Torreznos fra Madrid. To veldig forskjellige forestillinger, fantastisk fine, som på hver sin måte forandret noe i meg.


8.    Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Arbeidet mitt drives ikke frem av teori eller noen spesifikke teoretikere. Teori er mer noe jeg leser som videre fordypning eller fordi det er noe spesielt jeg er interessert i. For min egen kunstneriske praksis har jeg vært mer inspirert av litterære verk og de kunstneriske praksisene til forfattere som J. L. Borges, Georges Perec, Italo Calvino, Gertrud Stein, Raymond Roussel…


9.    Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?
Uansett hvor og når i verden vi er, så er dansefeltet et lite felt. Men spesifikt for vårt medium er at vi har en direkte relasjon til vårt publikum fordi vi er sammen, vi deler tid og rom. Jeg føler ikke at denne tilstedeværelsen og deltagelsen har blitt mindre viktig med årene, tvert i mot.  At verdier måles i det som kan føres opp i tall er utrolig upresist og misvisende. Det er viktig for dansefeltet å finne andre modeller for synlighet og relevans enn de modellene markedet tilbyr. I stedet for  å telle hoder og stoler skal vi lage bra kunst og delta i en kritisk debatt om hva det skal være og kan bety.


10.   Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
At dansekunsten selv får sette premissene for eget arbeid. Støtteordninger må tilpasses dansekunstens behov og betingelser, og ikke motsatt, at dansekunsten må tilpasse seg støtteordningenes behov og betingelser.


Til slutt, er du norsk eller belgisk?
Etter flere år som aktiv i det belgiske dansefeltet er det mulig at jeg gror på meg noen belgiske trekk, men jeg vet ikke om jeg blir noe mindre norsk av den grunn.


Mette Edvardsen ble intervjuet av Sindre Jacobsen på e-post fra 4. - 17. november