Aktuelle forestillinger

Et første samarbeid under utdannelsen på Statens Balletthøyskole for 27 år siden har fått store ringvirkninger i det norske dansekunstfeltet.

Danseinformasjonens faglige rådgiver Ine Therese Berg har besøkt Rom for Dans og møtt kunstnerne, pedagogene og entrepenørene Caroline Wahlström Nesse og Camilla Myhre.



1. Hva arbeider dere med for tiden?
Camilla:  Vi har akkurat gjort et veldig stort prosjekt som består av to deler, nemlig KROM – kropp i rom og [‘bæːɾə]. [‘bæːɾə] var en stor forestillingsproduksjon som ble produsert og vist i Grünerhallen, og som rettet seg mot både barn og voksne. Våre kunstprosjekter har de senere årene hatt med barn og unge, som har deltatt som medskapende utøvere i møte med og på linje med voksne profesjonelle kunstnere. Det er fordi vi liker de unges uttrykk, vi synes de har en måte å være på og møte verden på som har noe å lære oss, og som gir forestillingene flere historier og flere lag. I [‘bæːɾə] hadde vi bare med én ung danser, en 12-årig gutt vi har jobbet med gjennom 6 - 7 år, og et stort jentekor. Ellers var det voksne utøvere. Vi er opptatt av å møte den enkelte, ta den enkelte på alvor, uansett alder og ståsted.
I forkant av forestillingen [‘bæːɾə] lå hele KROM-prosjektet. KROM er navnet på metoden vi bruker generelt og som vi nå har utviklet videre for å møte barn i skoleverket. Vi har undersøkt hvordan et dansekunstnerisk prosjekt i skolen, i klasserommet, kan henge sammen med et profesjonelt scenisk kunstprosjekt. Barna som var med på KROM i skolen var også med på å lage scenografi til [‘bæːɾə]. De ble invitert til Grünerhallen, møtte utøverne og ble invitert tilbake til forestilling. De fikk med andre ord en slags kunstnerisk bue, fra først å delta i en prosess, til å deretter følge det fram til det ferdige prosjektet.

Ellers er Skolen for Samtidsdans et viktig prosjekt for oss. Studentene holder på med sitt eksamensarbeid akkurat nå. Vi er inne og veileder dem, samtidig som vi har opptak til et nytt toårig kull på skolen.
Vi har også kontinuerlig en del grupper med barn og unge som mottar undervisning her på Rom for Dans på kveldene, men vi har gått mer og mer over til en hybrid av kurs og kunstprosjekter. Vi er i en prosess for å finne ut hvordan vi løser dette videre, men ser nok at kunstprosjektene ligger oss nærmest hjertet. Etter å ha ansatt ganske mange i flere år, har vi også lyst til å stå tettere på aktivitetene selv. Så til høsten ser det nok annerledes ut.


2. Hvordan skiller dette seg fra tidligere prosjekter på Rom for Dans?
Caroline:  Ting utkrystalliser seg underveis. [‘bæːɾə] og KROM er prosjekter som ble tatt ut av våre lokaler, mens alle tidligere forestillinger er blitt vist her. Det at vi i KROM gikk ut i skoleverket og møtte 1000 barn fra grunnskolen og opp til videregående på deres egen arena, skiller seg fra tidligere. I de andre prosjektene har barna fulgt oss og kommet hit over en lengre periode, her var vi ute og møtte dem på deres arena. Dette springer blant annet ut av et ønske om å involvere mange flere barn, og å prøve å få kunstarena, kunstprosjekt, skole og utdanning til å henge sammen.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte dere å samarbeide?
Camilla:  Vi gikk på Statens Balletthøgskole fra 1986 til 1989 på det som het pedagoglinja. I andre klasse begynte vi å snakke om skapende dans for barn, og stilte spørsmål om hva som ble gjort i skolen rundt dette. Vi så allerede da at det var noe som ikke var på plass, og kjente samtidig på et eget savn i forhold til å være en skapende kunstner i egen utdanning. Vi ville at man allerede som barn skulle få oppleve den skapende prosessen og ikke bare bli vist en form. Det vi gjør i dag, begynte i 1989, det var bare ikke så bevisst og reflektert da.
Etter utdanning arbeidet vi lenge hver for oss og på ulike måter. Mens jeg jobbet mye med jazzballett og musikal og etter hvert mer og mer skapende,  dro Caroline til New York og trente med Martha Graham, fikk barn og deltok  i mange ulike nyskapende prosjekter.

Caroline:  Jeg jobbet blant annet med Ingun Bjørnsgaard kompani, DansDesign, Lise Eger og Kjersti Engebrigtsen. Vi var så med på å starte det som het 1-årig forstudium i dans sammen med Liv Greli og Ingebjørg Hippe i 1995, og der begynte Camilla og jeg å undervise og arbeide tett sammen.

Camilla:  ”Forstudiet”, som etter hvert ble Skolen for Samtidsdans, ble viktig for oss fordi vi fikk rom til å realisere noe av det vi bare hadde snakket om; det å utvikle verktøy for å være en skapende utøver eller dansekunstner.

Caroline:  Gjennom å være utøvere på slutten av 80-tallet og gjennom 90-tallet, fikk vi en ny forståelse av det å skape og lære bort dans. Det som krevdes av meg som utøver var ikke nødvendigvis kompetansen jeg hadde opparbeidet meg på Balletthøgskolen. Det var nye ting på gang og en fantastisk spennende tid i norsk dans. I 2000 tok vi med oss erfaringene fra forstudiet i etableringen av Skolen for Samtidsdans, som er blitt en toårig fagskoleutdanning.
Det første samarbeidet handlet altså om å etablere skolene og i å finne ut hva de kunne være. Det å jobbe sammen om kunstproduksjon for og med barn og unge, kom først for alvor inn med Rom for Dans.

Camilla:  Rom for Dans ble etablert i 2005 som en produksjons- og visningsarena, med bl.a. 3 studioer og en blackbox, og er et møtested både for profesjonelle, studenter, og barn/unge. I 2005 startet vi også opp et 3-årig utviklingsarbeid, kalt Prosjekt Isadora. Dette arbeidet lever nå videre på Rom for Dans gjennom støtte over post 74. Så Rom for Dans er både et sted for egen kunstproduksjon, og et sted som andre bruker. Bl.a. er Proda Oslo her, og veldig mange av forestillingene som vises rundt omkring har hatt prøvetiden sin hos oss. En del av Rom for Dans og jobben vår, er med andre ord også å legge ting til rette for andre kunstnere ved å drifte rommene og tilbudene her.
Virksomhetene Rom for Dans og Skolen for Samtidsdans henger sammen fordi det er vi som driver begge deler. De knyttes også stadig sterkere sammen, ettersom vi jobber for å skape overganger og se hvordan kompetansen som er utviklet på Rom for Dans i forhold til barn og unge kan gå tilbake inn i utdanningen. For eksempel ved å gi studentene verktøy til å gå ut i skolen gjennom praksis i prosjektene. Samtidig var det utdanningen som satte i gang vårt forskningsarbeid om metoder og måter å jobbe med skapende dans og veiledning, noe vi tar med oss inn i arbeidet med barna.

Camilla:  Da vi startet opp, var det ikke nok for oss å kun ha enkelte timer i kreativ dans på timeplanen. Vi hadde som mål å utdanne selvstendige, skapende dansekunstnere, og vi ble etter hvert nødt til å revurdere hele tankesettet omkring hvordan man jobber kunstnerisk, underviser, veileder, og hvordan man snakker om teknikk. Ved Skolen for Samtidsdans står studentene i sine egne prosjekter, både som utøvere og som kunstnerisk ansvarlige koreografer. Vi skiller ikke mellom disse rollene. De lærer alle sider av det å produsere en forestilling, og vi er opptatt av at de forstår prosjektet sitt og kan plassere det i ulike kontekster, at det kan få flere former, at de kan kommunisere om det også verbalt og bruke det for eksempel i workshop-sammenheng. En konsekvens av denne måten å jobbe på, er at vi mer og mer har valgt bort de vanlige måtene å undervise teknikk påpø. Ikke nødvendigvis ved å ta bort innholdet i teknikken, men ved å gå bort fra kopieringslæringen, det at man lærer gjennom å kopiere en spesifikk bevegelse, frase eller form. Om du øver og øver på hvordan bevegelser skal gjøres, så husker kroppen, og et kreativt arbeid blir også farget av det du har lært. Vi har jobbet mye med å finne ut hvordan vi kan jobbe teknisk, og også utvidet hva vi legger i dette, slik at det henger sammen med det skapende arbeidet. Det er ikke noe enklere å lære gjennom en mer utforskende metode, og det krever også mye av pedagogen som må møte danserne mer individuelt.


4. Hva håper dere å utrette gjennom virksomhetene knyttet til Rom for Dans? Har dere noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Caroline:  Kunstarenaen Rom for Dans er det mange aktører som kommer innom, det skaper et utrolig dynamisk sted. Vi ønsker å fortsette å se etter nye sammenhenger for stedet som kunstarena, samtidig som vi utvikler og tydeliggjør utdanningen. I tillegg vil vi fortsette med kunstproduksjon for og med barn og unge. Vi har også ambisjoner om å prøve å få etablert Rom for Dans som en tydeligere scene for denne gruppen. Vi ser dessuten et potensiale for å utvide lokalene noe, sånn at det er flere som kan benytte seg av rommene og jobbe skapende. Vi har vært i kontakt med flere aktører som er på jakt etter lokaler.
KROM er vårt bidrag til hvordan å få kunstnerisk praksis inn i skoleverket. Det behøver ikke være det å lære å danse som er målet, for oss handler det først og fremst om at barn og unge skal få tilgang til kunstneriske verktøy, og at de skal få lov til å uttrykke seg. Gjerne ekspressivt med kroppen, som jo er vårt ståsted. Skolen glemmer ofte hele mennesket og det individuelle uttrykket som ligger i kunsten. Kunstfagene nedprioriteres og et resultat av det som vi ser når vi er ute i skolen, er et veldig savn hos elevene etter å bli sett som enkeltindivider. Vi registrerer også et savn etter å snakke om og relatere til kropp. Den kompetansen er ikke på plass i skolen.

Camilla:  Det er svært spennende å snakke med barn om hva kroppen uttrykker og arbeide for at de skal få forståelse for at kroppen har et eget uttrykk og at alle er forskjellige. Ser en litt større på det, handler det om respekt for andre, det å kunne samarbeide og å ta hverandre på alvor. I et integreringsperspektiv er dette svært viktig. Vi går inn og jobber filosofisk med barna og har i prosessen med dem denne våren samlet sitater fra hva de sa om kroppen. En i 10. klasse sa ”Å være kreativ er å være smart på en annen måte”, en 2. klassing sa “Jeg har alltid ønsket meg et fag som lærer meg hvordan kroppen virker”.


5. Kan dere beskrive arbeidsprosessen dere imellom, har dere ulike ansvarsområder og arbeidsmetoder?
Camilla:  Jeg har ofte fått en produsentrolle, kanskje fordi jeg er mer firkanta i hodet og kan tall. Caroline er sånn som kommer på jobben om morgenen og sier: ”Camilla, jeg har drømt noe – vi må forandre det norske skoleverket!”.

Caroline:  Så går Camilla hjem og grubler litt før hun kommer tilbake og sier: ”Ja, da må vi gå fram sånn her…”. 

Camilla:  Vi har forskjellige sider, og så møtes vi i midten. Caroline må lage forestillinger og ser for seg kunstprosjektene på forhånd, mens jeg nok ser prosjektet bedre når jeg står i det. Dermed sover jeg nok mer om natta enn det Caroline gjør.

Caroline:  Vi kompletterer hverandre på mange plan. Fundamentet er at vi er veldig glad i hverandre og har en gjensidig respekt. Så kjenner vi hverandre veldig godt, vi har tross alt 27 år bak oss. Vi er flinke til å gi hverandre rom, men samtidig deler vi alt og involverer hverandre i hverandres arbeid, det er dialogbasert. Vi kan sitte i timevis og snakke om prosjektene. Jeg blir svært kreativ sammen med Camilla.

Camilla: Det ligger et faglig ståsted, en felles forståelse og tro på prosjektet i bunnen. Dermed tåler vi for eksempel å sette i gang med én ting for så å oppleve at det tar en annen vei i møtet med den andre. Vi er begge kreative og strukturerte, men på hver vår måte. Vi syns det er gøy å jobbe tett og liker også å undervise sammen.

Caroline:  Dette er også blitt en slags form på skolen, nettopp å ha en dialog rundt det vi holder på med. Det gir utrolig mye å ha noen å kaste ball med.

Camilla:  Vi samarbeider for øvrig med flere, som Marius Kjos, Karstein Solli, og nå har vi Jorunn Kjersem Hildre med oss. Alle lærerne som har vært med i kortere eller lengre perioder har betydd mye. En stor del av prosjektet Rom for Dans, er det store miljøet som har ønsket å ta den forskende veien inn i dansekunst og undervisning, og som bruker stedet til å skape noe nytt.


6. Hvordan vil dere beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Caroline:  Det norske danskekunstfeltet er veldig spennende med modige og kompetente kunstnere som setter i gang mangeartede prosjekter, ikke bare i Oslo. Rom for Dans var det første såkalte “pilotprosjektet for norske dansemiljøer” som fikk støtte fra Kulturrådet, og nå vokser flere små og store kompanier fram og får tilknytning til regionale kraftsentre over hele landet. Jeg er ganske imponert over hva folk får til, på utrolig kreative måter.
Det som er det triste akkurat nå, er at vi ikke har mediene med oss, at alt dette ikke er synlig, særlig ikke i Oslo. Det skremmer meg at vi ikke har en eneste dansekritiker.

Camilla:  Fra posisjonen vår i utdanningsfeltet ser vi at det er blitt mye større mangfold. Noen hevder det er for mange som utdannes, men studentene blir forskjellig typer dansekunstnere. Det blir interessant å se hva slags endringer dette kan føre til på sikt.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for dere? Og hvilke kunstnere finner dere spesielt interessante i dag?
Camilla:  De kollegaene og koreografene man har vært eksponert for og møtt, får betydning. Det er mange av de norske kunstnerne vi har vært knyttet til som har vært betydningsfulle. Den som har betydd mest for meg, er imidlertid Caroline.

Caroline:  Man møter ulike mennesker i forskjellige faser av livet og drar med seg kompetanse fra disse møtene. Ulike mennesker åpner ulike dører. De vi har stått tett på i virksomheten ved Rom for Dans og Skolen for Samtidsdans de siste 10-15 årene har vært utrolig viktige.

Camilla:  Det er spennende å følge studentene vi møter her på skolen og å følge med på nye dansekunstnere som utdannes andre steder.

Caroline:  Én glede ved å jobbe med studenter, er at man kan ha fantastiske og uventede opplevelser. De tenker annerledes og får andre impulser. Gjennom arbeidet med dem, kommer vi i dialog med de nye tingene de utforsker, noe som trigger meg. Som godt voksen dansekunstner er det inspirerende å være så tett på den nye generasjonen.

 
8. Har teori vært viktig i utviklingen av prosjektene knyttet til Rom for Dans, og er det noen teoretikere dere lar dere inspirere av?
Camilla:  Vi er ikke typiske teoretikere og har ikke teori som utgangspunkt for prosessene.

Caroline:  Vi står først og fremst på gulvet hvor vi jobber skapende på ulike måter, men når vi for eksempel skriver søknader, kan det være vi går til teorien for å finne sammenhenger.

Camilla:  Relasjonelle aspekter, dialogen og den filosofiske samtalen som en måte å forstå våre egne metoder og å møte i veiledning, er noe vi er svært opptatt av. Jeg synes jeg filosoferer bedre i dialog med andre. Vi legger stor betydning i det å sette ord på det vi holder på med, gjerne nye ord, og særlig at studentene skal finne et språk for det de holder på med. Teori kommer inn på ulike nivåer, men er viktig først og fremst gjennom praksis.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?
Camilla:  Det behøver ikke være en motsetning. Dansekunst er dialog og står alltid i relasjon til tilskueren. Det handler om å kommunisere, uten at man selger seg til publikum. Man kan ha stor integritet, være like kritisk og ha de samme problemstillingene selv om man fokuserer aktivt på publikumsutvikling.

Caroline:  Hvis man ser langsiktig på det, og barn hadde fått en tidlig introduksjon til dansekunsten, hadde det kanskje begynt å skje ting. I KROM møtte vi 1000 barn og unge, og alle disse kom til Grünerhallen og møtte forestillingen i prosessen. Opplevelsen barna har hatt der kommer imidlertid ikke videre til foreldrene, og kun noen av barna kom tilbake til forestillingen.

Camilla:  Barna bygger en relasjon til kunsten gjennom deltagelse. Det er en av grunnene til at vi vil jobbe i skolen; selvfølgelig for å gi dem en opplevelse, men også for å gi dem en kompetanse på kunst slik at den blir en mer naturlig del av livet.

Caroline:  Gjennom forestillingene vi har hatt i Sofienbergparken, og nå i Grünerhallen, har vi møtt et stort publikum. Vi tror mer og mer på det å møte folk der de er så man kommer tettere på dem.

Camilla:  De etablerte scenerommene- og husene oppleves kanskje mer fremmed og har høyere terskel enn rom som er kjente for folk.


10. Hvis dere fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Caroline:  Det største hårete målet er at KROM - Kropp i rom blir et fag i skoleverket. Der kan man få til den største endringen.

Camilla:  Når vi prøver å skape overganger mellom kunsten og skolen, møter vi ikke så mye forståelse og aksept. Politikerne henviser til Skolesekken, Kulturskolen og UKM som pilarene for kunst for barn og unge, men hvis man jobber med utradisjonelle metoder som KROM, så passer man ikke nødvendigvis inn i skolesekken. Jeg må understreke hvor privilegerte vi er som har Rom for Dans og midler til å drive kunstproduksjon. Men når man begynner å dytte litt på boksene som samfunnet har plassert ting i, så ser man hvor rigid det er strukturert.



Caroline Wahlström Nesse og Camilla Myhre ble intervjuet og fotografert av Ine Therese Berg