Det strukturelle grunnlaget for utviklingen av dans i Norge og det estetiske programmet for retninger innen samtidens dans var tema da Tone Øvrebø Johannessen og Lena Hammergren holdt foredrag i Danseinformasjonens kursrekke om dans for journalister og kritikere. I denne artikkelen trekker prosjektleder Ine Therese Berg opp noen perspektiver basert på foredragene. 

 

Sammenstillingen av nettopp disse foredragsholderne kaster lys over både den norske og svenske dansen, for norsk dansekunst sin historiske utvikling skiller seg tydelig fra våre naboland. Der Sverige og Danmark i flere hundre år har hatt kongelige ballettkompanier, og Finland har hatt et nasjonalt ballettkompani rundt 90 år, kom Norge etterpå først flere år etter krigen. Kanskje er det først nå som Nasjonalballetten er flyttet inn i Norges desidert største scenekunstinstitusjon at den klassiske balletten kan sies å virkelig fått en sentral og prioritert posisjon i norsk kulturliv.

Norsk dans ser gjerne til Sverige når det gjelder å etablere infrastruktur, som et Dansens Hus, etablering av regionale sentre eller Dansalliansen som ble etTone Øvrebø Johannessenablert i 2006 og fra 2013 har 49 ansatte dansekunstnere. Denne utviklingen og hvordan nyetableringene har blitt arbeidet fram og av hvem, var hovedfokus for Øvrebø Johannesen, som også trakk fram utfordringene vi har i dag, særskilt når det gjelder turnering. Selv om det produseres flere forestillinger i dag enn tidligere viser Danseinformasjonens statistikk at det med unntak av noen få enkeltkompanier stadig er vanligere at produksjoner bare settes opp en gang.

Ulik utvikling
Kanskje de historiske ulikhetene også kan forklare hvorfor vi ser relativt store kunstneriske ulikheter i hva som produseres i de nordiske landene. Mens norsk dans i mange år i manges øyne har vært ansett som mer nyskapende og eksperimentell enn den svenske, ser man at dette ikke nødvendigvis lenger stemmer. De siste årene er det nemlig vokst fram flere mer eksperimentelle miljøer knyttet til scener som Weld og MDT (døpt om fra Moderna Dansteatern) og festivaler som TUPP, samt Dans och Circushögskolan. Disse miljøene er via personer som blant annet Mårten Spångberg i større grad knyttet opp mot en europeisk avantgardescene, som i Norge foreløpig står svakere. Hammergren henviste til en pågående debatt i Sverige hvor dansekritikeren i Dagens Nyheter Örjan Abrahamsson gikk hardt ut mot det han mener er den konseptuelle dansens dominans av svenske dansescener. (Les mer om debatten her.) Debatten i Sverige bærer preg av at dansefeltet er mer polarisert enn her hjemme, noe som kan skyldes at den klassiske dansen aldri har vært den mest dominerende faktoren i utviklingen av dans i Norge.

I samtidsdansfeltet i dag, med tyngdepunkt i den nord-europeiske dansescenen, finner man mange ulike dansekunstneriske  arbeider som kan beskrives som konseptuell dans. I følge professor Hammergren et, ikke spesielt presist, samlebegrep for dansekunst som arbeider med og ut fra en idé, eller konsept, snarere enn et bevegelsesmateriale. Arbeidet undersøker ofte koreografibegrepets bestanddeler og den konseptuelle dansen har sitt utspring i billedkunsten. Dansehistorien og kjente koreorgafiske verk er tematiseres gjerne i utpreget selvrefleksive arbeider. Hun trakk fram Jérôme Bel og La Ribot som eksponenter for konseptuell dans. En annen dominerende retning er det Hammergren kaller somatisk dans som med utgangspunkt i Steve Paxton, og gjennom kroppslig orientert teknisk trening, jobber med mikroskopiske endringer og forflytninger. Man arbeider gjerne, som Frédéric Gies, med å finslipe det kroppslige nærværet.

Lena Hammergren

Politikk i form
Lena Hammergren diskuterte også dansens politiske potensial og la vekt på at dans i dag i liten grad jobber kunstnerisk med politisk innhold. Snarere finner man det politiske i hvordan kunstnerne arbeider formmessig, uten at dette nødvendigvis kommer til syne som et tydelig politisk standpunkt. Et eksempel er de mange kunstnere som presser kroppen til det ytterste som en kommentar til ulike former for kroppslig disiplinering. Tydeligere politisk stillingstagen kan imidlertid ofte finnes igjen hos kunstnere som særlig jobber med identitetspolitikk, Hammergren nevnte sør afrikanske Nelisiwe Xaba og svenske Rani Nair som eksempler.

Hammergren kom også inn på fortellertradisjonen innen dans og mener at unge dansekunstnere ugjerne gjør noe som er tydelig fortellene. Selv koreografer som arbeider med utgangspunkt i den klassiske og moderne dansen arbeider fragmentarisk, og Hammergren trakk fram Pina Bausch som en sentral referanse som stadig synes. Arven etter Pina Bausch har vært og er fremdeles svært framtredende i norsk dansekunst, men en ny generasjon dansekunstnere som miljøet rundt framtidsdans.no og Rethink Dance har en sterkere orientering mot en konseptuell og mer teoretisk orientert dansepraksis. Hvordan disse vil prege utviklingen av norsk dans de i årene framover vil bli spennende å følge.

Av Ine Therese Berg, faglig rådgiver og prosjektleder for seminarrekken og Writing Movement

Seminaret ble holdt i Den Norske Opera og Ballett og dagen ble innledet med en presentasjon av ballettsjef Ingrid Lorentzen og avsluttet med forestillingen "Spring Fever". Takk til Den Norske Opera og Ballett som var vertskap for seminardagen.