Fjerde og siste seminar i serien Dans Journalistikk Kritikk foregikk på Black Box Teater og var fullspekket med innhold. Koreograf og filmskaper Gunilla Heilborn og kunstnerisk leder ved Dansens Hus i Stockholm, Virve Sutinen, holdt foredrag, mens Jon Refsdal Moe, Ann-Christin Berg Kongsness og Ingri Fiksdal holdt innlegg. Kvelden ble avsluttet med premieren på Fiksdals forestilling Band.


Gunilla Heilborn, Virve Sutinen og deltagerne i seminarrekken på Black Box Teater 18.april 2013

Seminarrekken var bygget opp med tanke på å gjøre deltagerne kjent med nøkkelinstitusjoner for dans på Østlandet, bygge kunnskap gjennom foredrag av ulik karakter, gi kjennskap til kunstnere og deres prosesser og kunstneriske verktøy og valg, samt introdusere deltagerne til danseforestillinger med ulik estetisk og koreografisk forankring. Fjerde seminardag hadde fokus på tverrkunstneriske uttrykk og viktige tendenser som kan prege dansefeltet i framtiden.

I Jon Refsdal Moes innledning om Black Box og dans la han vekt på at teatret viser svært mye som kan falle inn under dans, men at det meste som vises på teatret står i en felles tverrkunstnerisk orientert avantgardetradisjon, hvor genreidentifiserende begreper som dans ikke nødvendigvis har noen annen funksjon enn markedsføring, eller for kunstnernes del i forhold til finansiering.

Hvor mye er nok dans?
Denne tradisjonen opplever den svenske koreografen Gunilla Heilborn at hun selv står i, selv om hun ikke alltid har vært like bevisst en slik tilhørighet; gleden over å blande uttrykkene har vært det sentrale. Heilborn er en kjent svensk koreograf og filmskaper med internasjonale turneer med eget kompani, kommisjoner for blant annet Gøteborgsoperaens dansekompani og prisbelønte kortfilmer på samvittigheten. Hun foretrekker å kalle det hun arbeider med for scenekunst og blir lei av spørsmålet ”Er det dans”

-      – Hvor mye dans skal det være for at noe skal være en danseforestilling, 75%, 50 %, eller holder det med en 3 minutters solo? Selv tenker jeg ikke på dette når jeg skaper. Koreografibegrepet er utvidet, alt kan være koreografi. Jeg bruker begrepet scenekunst fordi jeg har ulike saker som jeg driver meg som jeg setter på scenen. Jeg har fått overveldende positive anmeldelser hvor kritikken går ut på at det var for lite dans, men for lite i forhold til hva? Det kjennes i blant som dans er en liten fugleunge som må passes spesielt på, jeg forstår ikke hvorfor det må være sånn.

Tradisjonell tverrkunstner

Heilborn betegner seg selv som ganske tradisjonell, som en som arbeider på scenen og bruker musikk, lys og har scenografi. - Jeg elsker å være på scenen, sier Heilborn. Hun jobber mye med dansere, selv om hun jobber med tekst, en tradisjon som man kan finne igjen i andre danseprosjekter.

I forestillingen Akademien, som hadde premiere i oktober 2012 og som kunstneren viste flere klipp fra, hadde Heilborn ikke noe definert utgangspunkt for prosjektet:

– Et grunnleggende premiss i prosjektet var at jeg ville ikke bestemme noe på forhånd ettersom jeg akkurat hadde arbeidet på en stor institusjon der absolutt alt skal planlegges lang tid i forveien. Det andre premisset var at jeg ville jobbe med dialoger og ulike typer samarbeid og diskusjoner, og finne ulike måter å gjøre dette scenisk. Det tredje var å jobbe med lyd på ulike måter og jeg ville ha med en del sanger. Dette var altså starten på det hele og vi bygde forestillingen fra ”scratch”, ut fra hva vi synes det var viktig å snakke om. Alle fikk ta inn tema de ønsket, tema som astrologi, generøsitet eller etikk.

Til tross for at de medvirkende alle var dansere og koreografer var det aldri noe tema at de skulle danse, men de bestemte seg for å ha med litt dans likevel og at de ville se på hva det er å danse sammen.

- Denne blandingen av tekst og dans er ikke helt lett. Jo mer jeg er blitt interessert i tekst det vanskeligere er det blitt å også lage dans, at det passer sammen. Med tekst skapes med en gang en mening og hva blir dansen da, en illustrasjon? spør hun.

Roadmovie via residensopphold

Heilborn skriver tekstene sammen med utøverne. Fra å utvikle et idémateriale går de videre til å utvikle monologer og dialoger. Forestillingen This is not a love story ble utviklet sammen med Johan Thelander og Kristiina Viiala i en periode på rundt et år under ulike residensopphold rundt i Europa. De samlet materiale underveis og bestemte seg for å ha begrepet ”roadmovie” som en ramme for forestillingen. De brukte wikipedias definisjon og baserte seg også på et synopsis av filmen Vanishing point. Blant annet bruker danserne aliasene Kowalski og Vera etter hovedpersonene i filmen, uten at de noen gang så den. Kunstnerne ville ha med mye dans i forestillingen og spurte seg hva slags dans de skulle gjøre som ikke ville være ironisk eller kommenterende.

-       – Jeg synes at dramaturgien, hvordan delene settes sammen er veldig interessant. Vi spurte oss selv hvordan vi skulle få inn alt materialet fra reisene våre uten at det skulle oppleves som vi viste fram feriealbumet vårt. I stedet forsøkte vi å gjøre et destillat og tok bort, tok bort, og tok bort elementer. Alt i forestillingen er ting vi har opplevd , deltatt i, eller kommer fra filmen, og det ligger hele veien nøkler til disse hendelsene i forestillingen. Arbeidet med å sette den sammen ligger hos publikum og vi undersøker hvor mye man kan overlate til dem.


Heilborn mener det eksisterer ulike syn på hva man gjør på scenen teater og dans imellom og mener det i dansen er større åpenhet. Selv om hun bruker mye tekst i forestillingene opplever hun ikke at det er teater hun lager. - Det er en annen måte å jobbe på. Dansere er utrolig flinke til å sy sammen et variert materiale, sier hun. Imidlertid føler hun at det nesten ville være umulig å lage en forestilling uten tekst. – Det er som om jeg behøver den tydeligeheten og retningen som tekst gir. Og så er jeg glad i språk.

Heilborn avslutter med et sitat fra Jonatahan Frantzens bok ”Why bother” der han stiller spørsmålstegn ved romanen som form og får et brev fra John De Lillo med svar. Hun har byttet ut roman med dans.
- ”The dance is what ever choreographers are doing at a given time. If we are not doing the big dancy dance 15 years from now, it will probably mean our sensibilities have changed in a way that makes such work less compelling to us. Its not that we will stop because the market has dried up. The choregrapher leads, she doesn’t follow. The dynamic lives in the choreographers mind not in the size of the audience.

Konseptuell kontrovers

Publikums forventninger ble et tema også i Virve Sutinens foredrag. Sutinen er avtroppende kunstnerisk leder for Dansens Hus i Stockholm, det ble nylig kjent at hun skal videre til Berlin hvor hun skal lede festivalen Tanz Im August. Dansens Hus har det siste halvåret stått i sentrum for en medieskapt kontrovers, etter at en svensk dansekritiker gikk til angrep på programmet ved de svenske dansescenene som han mente var for dominert av den konseptuelle dansen. Isteden etterlyste han mer ”dans-dans”.

Sutinen spurte om ikke vi burde finne på et annet ord enn dans, for kunstnerne bryr seg ikke om hva man kaller det. Det generelle publikum har derimot satte forventninger til dans basert på hva de ser på TV, så hva med å kalle det noe annet og se hva som skjer, foreslo hun.

- Dette er et politisk spørsmål som tvinger unge kunstnere til å krysse av i en boks for det de driver med. Når publikum kommer inn i teatret og får noe de ikke forventer seg oppstår et kritisk punkt. Usikkerhet rundt dansens utrykk blir større fordi det er mer åpent enn for eksempel teater og fordi man ikke slipper unna den problematiske kroppen, og spørsmål om kjønn, seksualitet, etnistitet og så videre.

Polarisering

I dag er det dessuten et stort press på å kommersialisere dansen, med et stort press på institusjoner som Dansens Hus sine egeninntekter. Som følge av dette opplever hun at feltet blir mer polarisert. Sutinen ser en tydelig nostalgisk lengsel etter det hun kaller et ”healing moment” hvor dansen er ”larger than life”. Mye av dansens vesen ligges i nytelsen ved å se kroppen i bevegelse og mens man kan få et intellektuelt kick av konseptuell dans, nyter man den ikke på samme måte.

Som kurator har Sutinen sett trender komme og gå. Dansefeltet er i dag globalisert og internasjonale festivaler, showcaser, nettverk, og studentutveksling, bidrar til utvekslingen av ideer, stiler og trender ettersom du har svært mange mennesker som i bevegelse. Hun beskriver dagens dansekunst som mangfoldig, hybrid og kompleks. Sutinen bekymrer seg over en økende politisering av kunsten, fordi det har en tendens til å virke begrensende, man blir for opptatt av å si det rette, mens det man lærer av er å si noe feil. Andre tendenser hun ser er de etter hvert mange rekonstruksjonene av arbeider innen samtidsdans fra 60- 80-tallet. Dette er arbeider av for eksempel Jan Fabre, en kunstner som bidro til å forflytte dansen inn i samtidskunsten, der den burde være.

Sutinen ser også en bevegelse mot rituale, særlig arbeider hvor man jobber mot en transe og fokuset er på den fysiske erfaringen. Dessuten ser hun at mange kunstnere begynner å bli lei av å måtte arbeide fram en forestilling i fem ulike land for i det hele tatt få satt sammen en produksjon. Det gjør at flere etterhvert søker å forankre arbeidet lokalt gjennom å plukke opp røttene sine. Disse kunstnerne er nødt til å finne et publikum og samtidig er de avhengige av å finne en langsiktig partner som støtter utviklingen av arbeidet deres. I Stockholm har mange kunstnere gått tilbake til å jobbe i studio, etter at det ble opprettet et nytt bookingsystem. Nå lurer hun på hva som skjer når konseptkunstnerne møter de som jobber i studio, vil folk gå tilbake til bevegelsen? I så fall vil dette være en annen bevegelse enn tidligere.

Finanskrisen har gjort det vanskelig for mange europeiske kunstnere, men Sutinen mener det fortsatt er gode forhold i de rikeste landene. - Forhåpentligvis vil ikke krisen knuse oss, men heller skape et nytt landskap for må kunst. Det vil bli sterkere konkurranse og man må finne nye måter å produsere arbeidet sitt. Kanskje vil det bringe folk hjem, men med tanke på bærekraft og miljø er kanskje det en bra ting, tror hun.

-       - Hvis jeg ikke kan beskrive noe, er det min egen feil. Den letteste måten er å liste opp hva du ser for så å sette det i en større sammenheng. Som skribent må du være klar over på din egen bevissthet og overskride deg selv. I likhet med kunstnerne bør kritikeren ha en misjon eller et mål.

Sutinens presentasjon ble etterfulgt av en diskusjon rundt den svenske debatten omkring den konseptuelle dansen og konsekvensene av den økonomiske situasjonen i Europa. Som et illustrerende sammentreff skulle Ingri Fiksdal gi en kort presentasjon av Band kveldens forestilling, som er et godt eksempel på noen av tendensene Sutinen satte fingeren på, blant annet det enn vending mot det rituelle, et fokus på bevegelsen. For deltagerne var Band også et godt eksempel på konseptuelle somatiske praksiser innen dans som Lena Hammergren presenterte i sitt seminarbidrag tidligere i rekken.

Ann-Christin Berg Kongsens sin presentasjon av prosjektet Framtidsdans kan leses her.

INE THERESE BERG